En av fjorårets mest irriterende mediefarsotter handlet om såkalte «killer clowns» observert verden over, inkludert Norge og Trondheim. Flere lurte på om det delvis var et markedsføringsstunt for den nye filmversjonen av Stephen Kings «It» som har verdenspremiere denne uka.

I så fall er det grunn til å grue seg til en ny høstsesong full av skrekkblandet lek med selve skremmebildet på farlige klovner i vår tid: Den grusomme Pennywise fra Stephen Kings roman «It» fra 1986. Han ble først visualisert av Tim Curry i miniserien «It» fra 1990. Bill Skarsgårds variant av klovnen i kloakken i høstens store amerikanske skrekkfilm er minst like ekkel. I en film så god at den sannsynligvis vil gi næring til klovneskrekk hos barn og unge i tiår framover. For denne filmen er mange hakk bedre enn årets mislykkede, store King-filmatisering «The Dark Tower».

Visuelt og i typetegning er «It» bred amerikansk filmfortelling av høy kvalitet. Filmen ser på flere måter ut som en mektig kinovariant av fjorårets eminente Netflix-serie «Stranger Things». Siden serien på eminent vis var inspirert av 80-tallet og Stephen King, blir «It» like mye en god hjemkomst på kino for Kings moderne eventyrklassiker.

Som «Stranger Things» utspiller «It» seg på 80-tallet. Filmen er dyppet i velvalgt 80-tallsmusikk, i handling om en gjeng ungdommer i 12-13-årsalderen. Finn Wolfhard som spilte Mike i tv-serien gjør en lignende rolle her.

Filmen har fått 15-årsgrense i Norge. Som de fleste ikoniske skrekkfilmer er det nok de som er litt yngre enn det eller noe over, som vil trekkes mest mot den skrekkblandede fryden det kan være å få mareritt visualisert på stort lerret.

Noen vil vemmes over en film hvor et uskyldig barn blir drept på bestialsk og hjerteskjærende vis i filmens åpningsscene. Sett under ett er likevel ikke «It» ekstremt skremmende eller ekkel. Det som gjør filmen utspekulert og overraskende god, er hvordan den tematiserer og visualiserer barn og ungdoms angst og skrekk.

Ung frykt: Venner og outsidere i den fiktive småbyen Derry i USA tar opp kampen mot de de frykter mest i «It».

«It» har en del til felles med den beste Stephen King-filmatiseringen så langt, Rob Reiners «Stand By Me» fra 1986. Som der er skildringen av vennskapet i en ungdomsgjeng i møte med død og farer det sentrale. Regissør Andy Muschietti maler ut mareritt og skrekkeffekter med bred filmatisk pensel, med særlig vekt på visuell prakt og kraft.

Bill Skarsgård er god og effektivt fæl som klovnen Pennywise, men hans bakhistorie er en av filmens uforløste svakheter. I stedet for skrekkfilm om en morderklovn, er «It» en nyklassisk skrekkfilm om mobbing, seksuelt misbruk og tenåringsangst. I motsetning til i skrekkfilmer flest skjønner ungdommene i «It» at når de går inn mørket, får de se det de er mest redde for.

De voksne er i sin egen verden, flere av dem nærmest skildret som monstre. Unge outsidere og vennskapet mellom dem, gir filmen varme og håp i all ekkelhet. Sluttreplikken til fortelleren i «Stand By Me» kunne vært brukt her også: «Jeg hadde aldri senere venner som de jeg hadde når jeg var 12. Jesus, har noen det?».

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av Joachim Triers «Thelma»