Kanskje er «Garage» mer en installasjon enn en forestilling. Men spiller det noen rolle? Mot slutten av den fantastiske timen i selskap med Bergers fantastiske maskiner, vil du bare bli sittende og gape.

En fargerik skrotskulptur signert Gilles Berger pryder inngangen til den staselige nye teaterbygningen i Verdal som ble innviet lørdag. Innendørs bys det på mer lek i Bergers svært konkrete, men utrolig fantasifulle, mekaniske verden. Stykket spilles et par ganger til i teaterhusets biscene, før den drar på turné. Det skrives noe om en forestilling for barn fra ti år, men vær trygg: Det er ingen øvre aldersgrense for å more seg her.

Gilles Berger jobber med fysisk teater, i tradisjonen til filmkunstnerne Charlie Chaplin og Bergers landsmann Jacques Tati. Men mens Chaplin og Tati presenterte relevante skråblikk mot masseproduksjon og masseproduksjon, og generelt den daværende vidunderlige nye verden, har Berger et vemodig blikk på en æra som nå er over. Berger føler seg ikke hjemme i vår digitale tidsalder, og skrur tannhjulene tilbake til en tid da maskinene var til å forstå og til å beherske for en nevenyttig kar.

Og gjett om Berger er nevenyttig!

Nå som han er en ordentlig teaterveteran, blir prosjektene hans stadig mer kompromissløse. Han flytter inn på skrotnisseverkstedet og kreerer de mest utrolige ting. I «Garage» er det ikke hver enkelt innretning som tar pusten av tilskuerne, det skjer etter hvert som ting baller på seg. To øyne er på langt nær nok når du prøver å få med deg alt som skjer mot slutten når maskinene på skrotnisseverkstedet samhandler på episk nivå.

Man kan få en mistanke om at Gilles Berger bruker så mye tid på verkstedet sitt at det ikke blir tid til å skrive manus, kreere en historie, før helt på tampen. Det er heller ikke historien, plottet, som er grunnen til å oppsøke en forestillingen med Berger og Cirka Teater. Ikke den overtydelige mimikken til de to skuespillerne heller.

Men det ér en historie der, eller det er mange, som vil bli skapt i hver publikummers hode. Er det lille verkstedet et bilde på en jordklode og en sivilisasjon i krise? Hvem er de to stakkarslige mennene som bor på det forlatte verkstedet? Hva har skjedd i forkant? Og ikke minst, hva skjer når den ene høna de har til å brødfø seg tilsynelatende dør etter eksplosjonen i verkstedet?

Slike tanker vil ulme i bakhodet, mens du ler deg skakk over alle omveiene et nyverpet egg skal innom før de to får stekt det.

Det buldrer og braker og damper i verkstedet, ikke rart at brannalarmen gikk på et perfekt timet tidspunkt på urpremieren. Denne anmeldelsen er basert på forestilling to, uten brannalarm og evakuering; men med et like forbløffende innblikk i Gilles Bergers vidunderlige verden.

Vidunderlige gamle verden: Gilles Berger og Paal Viken Bakke strever med maskinene i en forestilling som blant mye annet er en hyllest til den mekaniske tidsalder. Foto: Harald Øren
Vidunderlige gamle verden: Gilles Berger og Paal Viken Bakke strever med maskinene i en forestilling som blant mye annet er en hyllest til den mekaniske tidsalder. Foto: Harald Øren