Terje, noenogførti, ligger på St. Olav og svever mellom liv og død etter et selvmordsforsøk.

Den bitre tonen mellom mor og søster Anita, på sykehusbesøk, slår an stemningen som sitrer stygt gjennom hele romanen; et livsløp som er fortalt fra nåtid og nedover til Terje er rundt 6 år gammel. Det er en snedig vri, som skaper en slags kårni krimeffekt. Det er gjort før med hell i F. Scott Fitzgeralds langnovelle «The Curious Case of Benjamin Button» fra 1922 (filmatisert i 2008) og i Harold Pinters teaterstykke «The Betrayal» (på norsk «Bedrag») (1978). Men hvorfor og hvordan ble Terje denne usikre, nevrotiske og heslige mannen med noia for nærhet, en konge i jobben og en taper på hjemmefronten?

Tiller viste at han har plenty psykologisk innsikt i dysfunksjonelle relasjoner i «Innsirkling»-trilogien, og i årets roman (som også var grunnlaget for Trøndelag Teaters forestilling i fjor med Motorpsycho i orkestergrava) er det spenninger som knitrer og stråler som under høyspentledninger og helseeffekten er like usunn. Mora er mentalt ustabil og drikker, søsteren en grinebiter som ble altfor tidlig voksen. Faren stakk tidlig.

Terje klarte seg bra, tok universitetsutdannelse, ble avholdsmann og fikk jobb som miljøverner hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag. For dette er også en slagkraftig økoroman; misantropen Terje har mer empati for salamandere og muslinger enn mennesker. Da han leser om en ny art, en selvlysende meitemark, da blir han så happy: «Endeleg eit raveparty etter min smak, tenkte eg, eit underjordisk raveparty med sopp og mark.» I sitt megalomane jobbunivers utnevner han seg selv til Byråkratiets Noa.

På hjemmefronten er det stort sett bare krøll. Kommunikasjonen med kona Turid er dårlig, han surmuler når han ikke «får» sex, han tar hevn når svigermor er på besøk og pisser noen dråper på doringen. Med datteren Marit prøver han å være på tilbudssiden, men misstemningen gir seg ofte utslag i latter som våpen, ekle flir som forsterker elendigheten. På besøk hos mora på julaften er det brennevinsdunster, tomme ølbokser og fulle askebegre. Følelsen av at noen er rett bak ham er ofte til stede, vemmelsen ved tilværelsen følger ham hele livet. Han er en djevel på lur, en kyniker. I bryllupet sitt, da Anita vasser depressivt ut i elva og får et publikum og noen snakker om at det er et rop om hjelp, sier Terje: «Nei, det er et rop om kuk». Eller da han kjører i stykker en rev og Turid lurer på hva de skal gjøre: «Du kan jo prøve munn-til-munn».

Vi følger livet til Terje som ungdom, på samfunnsstraff, der et enormt sinne forårsaket av sjalusi i fylla gjør ham til en brutal voldsmann. Barnet Terje dissosierer, forlater «virkeligheten» under stress og i konfliktsituasjoner. Det er hendelser fra Terjes barneår som kaster skygger over ham som voksen. Tiller har skrevet en sår og beinhard fortelling om en forfallen mann i en familie på randen. Det er gripende og ubehagelig lesning rispet med Tillers etter hvert velkjente klo.

Anmeldt av STEIN ROLL