Tom Egeland har skrevet flere gode spenningsbøker, men serien om arkeologen Bjørn Beltø har etter denne anmelders oppfatning vært svært ujevn.

I «Lasaruseffekten» får Beltø i oppdrag å finne «De dødes bok.» Dette er et verk fra oldtiden, og skal inneholde hemmeligheter om en av menneskehetens største gåter og spørsmål - ja nettopp, døden. Beltø får ganske snart forfølgere på nakken, blant annet en rabiat munkeorden.

Man kan anføre at Egeland tråkker oppgåtte stier - både sine egne og andres. Man kan anføre at ustabile munker har vi møtt - for å være litt snill - ikke så rent få ganger i spenningslitteraturens verden. Hva som er verre, er at romanen framstår som tøvete. Plottet er slapt, spenningsnivået knapt eksisterende. Rent litterært har Egeland aldri ligget i front blant norske spenningsforfattere, men denne gangen er han mer pludrete enn vanlig. Beltøs etter hvert enerverende forsøk på humoristiske betraktninger er et stykke fra Varg Veum-klasse, for å si det slik.

Språklig er den svak, vi finner flere setningskonstruksjoner som denne: «Modigere menn enn meg ville ha funnet frem boksehanskene nå, eller knivsettet fra Fiskars, eller øksen, eller kanskje den bærbare Carl Gustav-kanonen man i vanvare rasket med seg etter førstegangstjenesten.» Dette er verken spesielt elegant eller morsomt skrevet. Heller ikke skildringen av Beltøs amorøse følelsesliv er egnet til å imponere denne leser, det blir mer kleint enn romantisk.

Vi vet hvor spennende Tom Egeland kan skrive, det har han vist i for eksempel «Åndebrettet.» Vi vet også at han kan bedre enn dette når det gjelder Beltø-serien - forrige roman, «Djevelmasken,» var langt bedre. Så vi gir ham ikke opp. Langt derifra. Men kan vi våge å håpe på en liten pause fra Bjørn Beltø, slik at denne serien kan få en sårt tiltrengt revitalisering? Det trenger både leserne og forfatteren.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN