Noen vil hevde at «Vildanden» er Ibsens beste stykke. Denne oppsetningen på Trøndelag Teater er ikke noe bidrag til å motbevise en slik påstand.

Teatersjef Kristian Seltun og regissør Runar Hodne behandler «Vildanden» både i dypeste alvor og med uærbødig lekenhet, i respekt for Ibsens tekst og samtid, men med en underliggende modernitet.

Det kan variere mellom oppsetninger hvem som fremstår som den største skurken i denne historien, det er mange å ta av. Grosserer Werle (Trond Petter Stamsø Munch) med sine gamle synder, doktor Relling (Christian Ruud Kallum) som ønsker å lulle folk inn i livsløgner, den godtroende egoist Hjalmar Ekdal (Andreas Stoltenberg Granerud), som svikter sin datter, eller Gregers Werle (Karl-Vidar Lende), den kompromissløse korsfarer for rettskaffenhet.

Det som i hvert fall er sikkert, er at det er Ekdals datter Hedvig som er historiens store offer, karakteren som gjør en god «Vildanden»-oppsetning til en gripende tragedie; uansett hvor mye en i utgangspunktet spiller på også stykkets komiske sider. Kathrine Thorborg Johansen er en hengiven, tillitsfull og sårbar Hedvig, men gir henne også så mye styrke og karakter at Hedvigs dramatiske valg på slutten av stykket blir troverdig.

Hvem har skylden for Hedvigs ulykke? Sikkert flere, men Ibsen holdt nok en knapp på Gregers Werle; og det gjør denne oppsetningen også.

Den ukuelige idealist Gregers Werle fremstår som en helt når han bryter med sin far grossereren. Han søker å rette opp den urett faren har begått, spesielt overfor vennen Hjalmar Ekdal og hans familie. Men så begynner ting å gå galt. Som doktor Reling sier, det norske ordet for idealist er løgner. Gregers blir fort en farlig mann.

Karl-Vidar Lende har markert seg med sitt store komiske talent i en rekke oppsetninger, nå senest i «Panikk i kulissene» på samme scene, – ikke like mange har sett ham i en rolle som dette. Det blir nok flere av dem. Vi har sett ham glimte til i seriøse roller før, her slår han ut i full blomst. I starten duknakket utilpass i skyggen av sin far, men etter hvert som han finner sin egen rolle og realiserer sitt kall, blir han stadig mer høyreist og rakrygget. Han blir et monster, ruset av sitt kall, sitt idealistiske prosjekt. Lendes Gregers Werle gjør sterkt inntrykk, sammen med Thorborgs Johansens Hedvig vil han henge igjen på netthinnes hos mange etter teppefall.

Det er mange sterke prestasjoner i denne oppsetningen, Fra gamle Ekdal, som vandrer rundt som en skygge av seg selv, herlig fremstilt nærmest som en sliten Dickens-skurk av Trond Ove Skrødal. Andreas Stoltenberg Granerud viser hele registret av Hjalmar Ekdal med troverdighet, og samspillet med kona Gina (Stine Fevik) og datteren Hedvig er ekstra energisk i den første delen av stykket, mens de ennå er preget av livsløgn og livsglede. Olve Løseth begynner å få litt av en CV med komiske og underlige biroller, og står for noen kostelige minutter også her.

LES OGSÅ: Gnistrende Gjengangere med Riksteatret

Men først og fremst er denne oppsetningen strålende troverdig og lekent ensemblespill, der potensialet til å overdrive symbolikken i «Vildanden» aldri blir spesielt utforsket.

Stykket spilles i en enkel scenografi, starter ytterst på scenekanten mens vi aner også aktiviteten lenger bak. Så drives handlingen stadig nærmere buret der Hedvigs kjæreste dyr, villanden, lever. Så helt fri for stykkets symbolikk er stykket ikke.

Å spille et så velkjent stykke er ikke uten utfordringer. Man må tro på tragedien for at den skal fungere, for at det ikke bare skal bli en oppstabling av gamle sitater. På generalprøven, som denne anmeldelsen er basert på, hadde Ruud Kallum visse problemer med å gjengi stykkets mest kjente sitat, det om å ta livsløgnen fra et menneske, som om det var en hvilken som helst replikk. Men det fungerte faktisk ekstra fint med litt nøling.

Kanskje nølingen til og med er tilsiktet. Dette er realistisk teater, men brutt opp med korte, men effektive, øyeblikk av metapreg og lekenhet. Gina bretter usynlige lakener, de spiser og drikker usynlig sildesalat og dram, Hjalmar henger opp frakken på en usynlig kleshenger – og så faller den bare ned på gulvet. Dette er teater, ikke virkelighet. Små elegante virkemidler viser at dette er scene, dette er et skuespill, dette er en lek mellom publikum og ensemble.

Men en alvorlig lek. En som sitter i etter teppefall.

Kathrine Thorborg Johansen er svært sterk som Hedvig. Foto: Bengt Wanselius
Foto: Bengt Wanselius