Når det gjelder såkalt produksjonsverdi, eller evnen til å få mye ut av budsjettet så en film ser stor og imponerende ut, er «Askeladden – I Dovregubbens hall» ganske vellykket. Filmen gir spenstig liv til trollet og spiller effektivt på spektakulær norsk natur. Sammen med historiens røtter i norske folkeeventyr er det sannsynligvis nok til å gjøre familiefilmen til publikumsdrager.

Det er rart ingen har laget spillefilm om Askeladden før Mikkel Brænne Sandemose. Figuren er omtrent like urnorsk som, og sannsynligvis en forløper til, Ibsens Peer Gynt. Med filmer som «Fritt Vilt III» (2010) og «Gåten Ragnarok» (2013) bak seg, burde Brænne Sandemose være rett mann for å lage tidsriktig, eventyrlig spenning og action av arven fra Asbjørnsen og Moe.

Kanskje er det skyggen fra Ivo Caprinos fabelaktige animerte kortfilmer av norske folkeeventyr som har gjort at det er først nå vi møter Askeladden på kino, i form av Vebjørn Enger. På den andre siden er de tekniske framskrittene siden forrige store, men ikke helt gode norske eventyrfilm, «Kvitebjørn kong Valemon (1991), betydelige.

Det er mye solid eller spektakulært ved «Askeladden–I Dovregubbens hall». På sitt beste ser filmen ut som en norsk parallell til «Hobbiten»-filmene, med fin bruk av skog- og fjellandskap. Typetegningen er mer ujevn, men humor hjelper alltid, som ved en sleip dansk prins og matglade Pål.

Kjente detaljer fra flere folkeeventyr krydrer filmen fint. Ensemblet består av en rekke solide skuespillere. Det store og voksende problemet er at manus er filmens store svakhet og at regien bare innimellom klarer dekke over det. Prinsessen får for lite å spille på og dramaet mellom brødrene er ikke godt nok utviklet.

Per, Pål og Espen: Mads Sjøgård Pettersen, Elias Holmen Sørensen og Vebjørn Enger(t.h) spiller de norske eventyrbrødrene Per, Pål og Espen Askeladd i den nye norske eventurfilmen som har premiere fredag.

Per, Pål og Espen Askeladd ser ut som om de er i 20-åra. Eili Harboe som er så god i «Thelma» spiller prinsesse Kristin. Hun straffes med troll i form av Dovregubben fordi hun nekter å la seg tvangsgifte. Dermed starter en kamp mellom en ond danske og gode nordmenn i jakt på et magisk sverd for å bryte forbannelsen og redde prinsessen.

Til mektig, nasjonalromantisk musikk gir filmen svært ujevnt nytt liv til gamle eventyr. Askeladdens vei fra familiens sotete får til bejublet redningsmann underbygges dårlig. Når Mads Sjøgård Pettersen som Per omsider anerkjenner lillebroren, virker det like påklistret som den sleipe danske prinsens falske kjærlighetserklæring til prinsessa.

Hadde den vært laget for 15–20 år siden, ville «Askeladden – I Dovregubbens hall» blitt møtt med nasjonal rus og jubel. Nå er nivået på norsk film, fra foto og skuespillere til spesialeffekter, på et nivå som gjør at det ikke er nok at filmen ser imponerende ut. På den andre siden står den ikke mye tilbake for internasjonale konkurrenter som fjorårets «SVK» av Steven Spielberg, etter Roald Dahls eventyrlige bok. Norsk eventyrfilm har tatt store steg siden 90-tallet, selv om den første filmen om Askeladden ikke er helt god.

Filmen har kinopremiere fredag 29.september.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av Joachim Triers «Thelma»