Jørgen Jæger har i løpet av de siste årene opplevd et skikkelig lesergjennombrudd med sin serie om lensmann Ole Vik i den fiktive vestlandsbyen Fjellberghavn.
Han og forlaget smir mens jernet er varmt, og dette 500 sider lange eposet er tiende bok i rekken. Dessverre er den en nedtur etter seriens høydepunkt «Fortielsen» i fjor. Boka hadde tjent på noen ekstra runder med redaktørarbeid.
Øystein Wiik går på rutinen
Men ett element spolerer leseropplevelsen i Damhaug-krim
Lange avhør blir referert i detalj, der etterforskerne gjerne understreker viktige spørsmål med «dette er svært viktig». Det er fint med realistisk beskrivelse av politiarbeid. Men virkeligheten er opplagt ofte omstendelig og repeterende, og ingen har lyst til å lese omstendelig og repeterende underholdningskrim.
Det er feil å si at det ikke skjer ting i starten av boka, ettersom minst én blir drept og flere skadet i et mulig islamistisk angrep på byens valgte ledere. Men alt blir fortalt så omstendelig og med mange omveier - blant annet for å minne leseren på hvem som er hvem og hva som skjedde i forrige bok i serien - at tempo og nerve er fraværende.
Boka får først temperatur etter rundt 200 sider, når en småskurks lille datter blir kidnappet. Forholdet mellom denne hardt pressede mannen og hans øyensten er bokas beholdning, sammen med sidehistorien om seriens tidligere hovedperson Ole Vik og hans nye familie. Det er når Jæger formidler tette menneskelige relasjoner han er på sitt beste.
Sterkt og vondt om mann som gjør så godt han kan
Tredje bok i Roy Jacobsens trilogi om familien fra Barrøy er den mest ujevne
Ellers spenner boka opp et stort lerret, og ender på for så vidt drevent vis med en temmelig enkel forklaring på det hele. Historien involverer et islamist-spor, som samtlige lesere vil skjønne fra start av er falskt, et russisk mafiaspor, og et lokalt forbryterspor.
Den russiske skurken er en virkelig hardbarket forbryter som London-politi og etterretningsvesen i flere av verdens ledende land forgjeves har jaktet på i årevis. De har satt opp intrikate feller, men skurken har vridd seg unna. Men det var før han kom til Fjellberghavn og en fersk politibetjent i lånt smoking tar jobben på et par timers varsel, og tar luven av skurken nærmest på egen hånd. Ikke spesielt troverdig.
«Guden», den lokale bakmann som trekker i alle tråder, er en litterær pappfigur, og avsløringen av ham et langdrygt gjesp.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL