I 400 av 500 hundre sider av sin nye bok i Teksas-serien, skriver Tore Renberg seg opp mot en 6’er.

Når den ender på 5, er det fordi forfatteren mot slutten ikke makter å holde seg ute av teksten. Han er for tydelig til stede. Han vil være med selv, som romanperson, liksom. Han kommenterer hovedpersonene, deres liv, slik livene var, er, og antagelig kommer til å bli. Han overøser dem med medlidelse og empati, og iblant tenderer det mot det nedlatende. Av og til henvender han seg direkte til leseren, liksom for å spørre henne til råds, og da får du lyst til å skrike, men så klapp igjen da, Tore Renberg! Ha deg hjem til skrivebordet! Ta deg en bolle!

For saken er at tredje bind i serien om Hillevåggjengen i Stavanger er noe av det beste han har skrevet.

Det starter med at Jani, sjefen over alle småkjeltringer, skal gifte seg. Han har truffet drømmedama. Hun er amerikansk, og har giftet seg en del ganger før, men det vet ikke Jani. Rudi, bestekompis gjennom tykt og tynt og en begavelse når det kommer til bannskap, skal holde bryllupstale.

Denne tilstelningen ligner ingenting du verken har lest om, eller deltatt i, og du vil ikke gå glipp av den. Fremfor alt: Den ender så langt unna det er mulig å forestille seg, at den blir en sann, ja, lesefest.

For ting er ikke helt som de var i Hillevåggjengen. For eksempel er tilliten mellom Jani og Rudi brutt, men det vet sistnevnte ingenting om ennå.

Snart får han vite det. Dermed er en svir av en forbryterjakt i gang, for Renbergs fantasi og innlevelsesevne tar ham til jaktmarker få krimforfattere har streifet gjennom før ham.

Jani sysler stadig med å utvikle sin lederfilosofi, han skriver stadig på sitt store verk om horrorfilmer. Søsteren er på tjukken og håper på et liv i litt fredeligere former. Rudi er snart på flukt fra en torpedo, og får i farten vite at han har en sønn på seksten, som skikker seg aldeles nydelig her i livet, og dette setter i gang et ras av drømmer.

Hillevåggjengen er i det hele tatt en flokk drømmere på villstrå. De ønsker seg så sterkt et annet liv. De strekker seg så hjerteskjærende mot stjernene, men graviterer mot søla, og det i sånn grad, at du tenker at dette er Renbergs prosjekt: Vise at livet du er født inn i, der sitter du sannelig fast til evig tid, stakkars deg.

Men så vet vi fra andre av hans bøker, at dette slett ikke er forfatterskapets overordnede budskap.

Men vi får se. Man vet aldri. Særlig ikke når du klapper «Skada gods» igjen, akkurat idet Satan sjøl kommer på besøk.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR