«Stolt Solvår», første nye låt fra Gåte på 13 år, representerer et comeback for en av de mer bemerkelsesverdige suksesshistoriene i norsk rock de siste 15 årene.

Blandingen mellom rock og folkemusikk var ikke noe nytt. Både på de britiske øyer og her i Skandinavia har kombinasjonen røtter helt tilbake til 60- og 70-tallet, men det var lenge siden folkrock hadde vært allemannseie. Likevel evnet Gåte å treffe langt bredere enn grunnelementene skulle tilsi.

Kanskje var suksessen en reaksjon på sen-90-tallets urbane dj-kultur. Men like mye var de, helt fra starten, et band med egen personlighet - og ikke minst med sine egne personligheter. En tydelig dynamikk mellom søsknene Sundli - den rampete og allestedsnærværende Sveinung og den, i alle fall utad, mer prektige og private Gunnhild - med Magnus Børmark som personlig, visuell og musikalsk lynavleder et sted midt imellom. De hadde bunnsolid musikalsk pondus, men også blikkfangene, meldingene og karismaen. Gåte lot seg rett og slett ikke ignorere.

Så har jeg derimot vært mer usikker på om jeg synes en gjenforening er en god idé. Om de har vært aldri så gode, noen band har det best med å få forbli et kjært tidsbilde. I tillegg bryter bandets musikalske grunnestetikk enda mer med dagens musikalske mainstream. Vil de mer bakstreverske elementene i bandets uttrykk og filosofi bli for tydelige? Det var derfor med en god dose ambivalens jeg nærmet meg «Stolt Solvår».

Bare for å ha sagt det med én gang, Gåte er i høyeste grad til å kjenne igjen, de som mislikte dem før vil ikke like dette heller. Samtidig: Om dette er nivået de har tenkt å legge seg på, har de i alle fall min velsignelse. «Stolt solvår» suser nemlig inn som en av de aller beste låtene de noen gang har laget. Spilt inn før Børmark var tilbake i bandet, er det derfor en gitarløs låt. En tung og halvseig sak, med stor dynamikk og karakteristisk stort og pompøst refreng.

Det er mye godt å bite i. Som akkordprogresjonen bak Sveinungs innledende feleriff. Den eksplosive overgangen til det siste refrenget. De små pianodryssene. Partiet som virkelig løfter den, kommer imidlertid etter halvannet minutt. Sveinung gnur intenst og monotont på fela, Gunnhild er nærmere det truende og disharmoniske enn noen gang før, og aldri har Gåte hørtes skitnere eller mer illevarslende ut. Personlig syntes jeg ofte Gunnhild Sundlis stemme kunne bli litt «ung» og skingrende, nå har hun større modenhet, dybde og tyngde, noe som er utelukkende kledelig.

Gåte har hatt godt av ny musikalsk input. Hovedlåstkriver og -arrangør på «Stolt Solvår» er bandets «studiomedlem» Karin Frøder, og selv om det ikke er lett å høre Frøders synthpopbakgrunn i låten, har hun tilført små særegenheter som fungerer som utsøkt krydder i stedet for å ha en revolusjonær tilnærming.

Etter 13 år er Gåte fortsatt seg selv, heldigvis aller mest på godt. Når vi først skulle få et comeback, kunne det ikke vært gjort stort bedre.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Foto: Drabant Music