Vi har lest nesten den samme boka før, men bare nesten.

Det er kanskje noe mindre energi, enda litt mer vemod over dette portrettet av Oslo som var for et par generasjoner siden, enn i tidligere Saabye-romaner.

Siden det gedigne gjennombruddet med « Beatles» for 33 år siden, har Lars Saabye Christensen holdt posisjonen som en av landets mest populære forfattere.

Det kom imidlertid til et punkt da mange gikk litt trøtt av Saabyes spesialdistanse, melankolsk oppvekst på Oslo Vest for noen tiår siden. Kunne han ikke finne på noe annet?

Så gjorde Saabye det. Og da tok det ikke lenge før vi begynte å lengte tilbake til det forfatteren beviselig kunne best. Nå skriver han heldigvis igjen om melankolsk oppvekst på Oslo vest for noen tiår siden.

Ikke som i forrige roman «Magnet» 2015, med studentliv på 70-tallet som igjen førte til burleske tildragelser i andre verdensdeler. Nei her holder vi oss i kjente gater hele romanen gjennom, med bitte små unntak i form av korte rapporter fra sommerferier i Hurdal eller Hvitsten, og en skrudd biperson som drømmer om å stikke av gårde med danskebåten og til slutt gjør det.

Og vi holder oss til de første etterkrigsårene. 8 år gamle Jesper er ikke fra fredskullet som de fleste Saabye-karakterer, han ble født inn i krigen. Han er en spesiell gutt, blir omtalt som «følsom» av huslegen, ukonsentrert av læreren. Han er en outsider, og har bare én virkelig venn, den nesten døve sønnen til slakteren. Men Jesper er intelligent nok, har fotografisk hukommelse, og skjønner mer av foreldrenes hemmeligheter enn de aner.

Ewald er teknisk tegner i et reklamebyrå, jobber med en utstilling som feirer Oslos 900-årsjubileum, har noen kilo for mye og liker å slappe av med en drink eller fire på Bristol på vei hjem fra jobb, Maj Kristoffersen er hjemmeværende med Jesper og etter hvert hans lillesøster, og er aktiv med i lokalavdelingen av Røde Kors. Referater fra den stadig mer aktive lokalavdelingen på Fagerborg er spredd gjennom boka, og er både i form og innhold også en del av den sterke tidskoloritten i boka.

Familien Kristoffersen låner telefon av enkefru Vik i etasjen over, har selv stått i telefonkø i måneder og år. Det er Ewald og Maj som er hovedpersonene i denne boka, som igjen er den første i en planlagt trilogi. «Byens puls» handler først og fremst om foreldrene til Beatles-generasjonen. De som sto for de gamle dyder og verdier, de som hadde respekt for autoriteter og nedarvede verdier, de som hjalp hverandre og organiserte basar for de vanskeligstilte.

Lars Saabye Christensen har sagt i forkant av denne utgivelsen at verdenen til Ewald og Maj var lykkeligere enn vår. Ting var bedre før. Mindre ytre rikdom, men bedre livskvalitet. Uten at en nødvendigvis går hundre prosent god for dette utsagnet, er det ikke vanskelig å bli glad i den verdenen og de personene som presenteres i denne romanens variant av «planeten Oslo».

Oslo anno 1947, spesielt strekket mellom Majorstuen og Bristol, trer levende frem for oss gjennom de trivielle små og dramatisk store hendelsene i bokas 450 sider. Det gjør også byens innbyggere, med familien Kristoffersen, slakteren, fru Vik, hyggepianisten, antikvariatseieren og hans løse kanon av en stesønn i spissen.

Konseptet kunne nesten vært oppskriften på en Saabye Christensen-parodi, men det står så mye på spill i boka og karakterene trer så tydelig frem i alle sin menneskelige nyanser, at den ikke er i nærheten av det. Leseren blir sugd inn.

Lars Saabye Christensen skriver så du jevnt humrer, av og til ler høyt. Men den karakteristiske sårheten er sterkt nærværende både i og mellom linjene. Enda mer enn før.