Den småskitne ransfilmen «Good Time» var et av de store gjennombruddene i Cannes i år. Twilight-stjerne og ungdomsidol Robert Pattinson gjør sin sterkeste filmprestasjon i hovedrollen. I en intens, karakterdrevet historie fra mislykket ran og småskurker i desperat forsøk på å unnslippe sine tabber.
Tredje spillefilm til Benny og Joshua Safdie fra New York ser ut som om den kunne vært laget på 70-tallet. «Good Times» er en karriereskapende film, fortalt med en intensitet og rått trøkk. Den 20 minutter lange åpningssekvensen er filmfortelling på gateplan med sjelden nerve og tæl.
Måten «Good Time» er fortalt på og typetegningene imponerer mer enn historien. Robert Pattinson er knapt til å kjenne igjen, som røff sleiping. Lillebroren blant filmskaperne, Benny, spiller lillebroren til Pattinson i filmen.
Filmet på 35mm, med pulserende lydside, røffe gatebilder og gatetryner, gir en sanselig 70-tallsfølelse over stilen. Innholdet er kanskje ikke like modent, men første halvdel starter som en parallell til Sidney Lumets «Dog Day Afternoon» (1975). I motsetning til den er «Good Time» som film nesten hele tiden er i bevegelse.
En av de kriminelle som brødrene i filmen møter på veien, spilles av Buddy Duress. Han har et oppsyn uten like og er en karakterskuespiller å merke seg, nå som vi har mistet Harry Dean Stanton. Safdie-brødrene er det også bare å merke seg.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG