I sitt hundrede år har Uka nådd sin 49. revy. Det er ikke mange tendenser til rust i maskineriet.

Undertegnede har ikke sett alle, men en hel del. Nok til at jeg tør påstå at jubileumsrevyen «Ta-de-du!» er en av de beste og mest helstøpte i rekken.

Det finnes nok revyer som var mer kontroversielle og mer politisk opprørske, det finnes revyer med mer spektakulære sceniske og tekniske løsninger, revyer som var mer intellektuelt ambisiøse, som hadde enda mer hysterisk morsomme enkeltnummer, enda mer fengende enkeltsanger.

Men jeg kan ikke huske sist jeg satt på en slutten av en revy og virkelig ønsket at den skulle vare lenger.

Jeg kan ikke huske å ha sett en revy så preget av kvalitet i alle ledd. «Ta -de -du!» har både et samlende grep og en rekke gode enkeltnummer med bred sjangerspredning.

Den har ni samspilte skuespillere med åpenbare talenter, flere av dem er også riktig gode sangere.

Scenografi og regi utnytter ytterpunktene av scenen, men er basert på en klassisk dreiescene, med Det runde røde hus på den ene siden og husorkestret på den andre. Det er scene- kostymeskift så det holder, iberegnet noen fikse løsninger, «utbrettinger» underveis. Men det blir aldri så fikst at effektene stjeler showet.

Jubileumsforestillingen er laget i respekt for tradisjonen, med de obligatoriske innslagene en studentrevy skal ha, og også i dreven respekt for det omland revyen henvender seg til. Her er lokalkoloritt så det holder, og hyppige referanser til aktuell samfunnsdebatt.

Revyen har sine svake og lunkne øyeblikk. Snedig nok er de fleste av dem helt i starten. En noe datert sketsj om fersk valgkamp, en ganske uforløst sak om erketrøndersk lokalradio og en vel tradisjonell Rbk-sang ga antydninger om en greit anlagt, men ganske ueksepsjonell revy. Et egentlig ganske poengløst nummer om Magnus Carlsen, der humoren hviler kun på gummitrynet til Erlend Flinstad Harbo får frem gapskratten og dermed også forventningene.

En parodi på Jens Stoltenberg er nok ikke høyt på «må være med»-listen i revyer anno 2017, men når den er gjort så bra som av stortalentet Brynjar Larssen Bakken blir det likevel et høydepunkt. Intelligensen i den aktuelle sketsjen, der en endelig fred i Midtøsten synes oppnådd før spektakulære aliens krever rett til sine skrifters hellige land, hjelper også på.

Og så slår gjengen til så det suser med det siste og desidert lengste nummeret før pause, fylkessammenslåingen i Trøndelag servert som om en Bollywood-musikal signert Mads Bones og Olve Løseth. Hovedpersonen ligner strengt tatt mer på Harald Eia enn Mads Bones, uten at det gjør mye. Dette er ingen parodi på parodien, mer en «avsløring» av de to humorkongenes metodikk og triks. Mektig bra, mektig morsomt, mektig imponerende.

Da vi gikk til pause trodde vi at vi hadde opplevd revyens høydepunkt. Og kanskje hadde vi det, men flere nummer etter pause aspirerer også. Ikke minst to staute, drøvtyggende moskus som diskuterer verdenssituasjonen og bokstavelig talt tar hele scenen. Om nummeret tas med til revyfestivalen på Høylandet vil det være garantert flere priser.

Religiøs motivert kjønnslemlestelse kobles til moderne intimkirurgi i et overdådig shownummer toppet av Mari Brekke Djuves avsluttende vokalprestasjon. Med sine 27 år er hun er ensemblets eldste, og hun har sceneautoritet som matcher. Ensemblets sterkeste sanger er likevel den yngste av dem, 20 år gamle Karen Haugvik Francke. Men alle de ni på scenen får vist seg skikkelig frem, i de forskjelligste formater. Et par av skuespillerne er også medlemmer av Forfatterkollegiet.

Den obligatoriske trondheimssangen, «Under domen», er en nedtonet og finfin duett presentert gjennom utvalgte stoppesteder i et livslangt parforhold

Kjærlighet som varer er også den ene underliggende tematikken i en revy skrevet i respekt for faget, respekt for tradisjonen, respekt for publikum. Kanskje kan det bli vel respektfullt til tider, men brodden fins. Spesielt i selve rammehistorien, som belyser dugnadsånden som har vært en forutsetning for at Uka i Trondheim har fått sin unike posisjon. Gjengen som møtes i forkant av festen nå i 2017 er mer opptatt av å delegere enn å arbeide. Derav revyens tittel.

I lys av rammehistorien blir også de enkelte numrene en del av det samme prosjektet: Ukegjengen har kastet seg på den populære øvelsen å belyse hva som er norske verdier anno 2017, med tilhørende finurlige og ganske velrettede spark til mange kanter.