Med sin forrige bok «Bienes historie» traff Maja Lunde tidsånden med sitt tankeeksperiment om hvordan verden kan arte seg uten biene, denne gangen handler det om når rent vann blir en mangelvare.

To ulike forløp flettes sammen til én beretning. I nåtiden møter vi den aldrende aktivisten Signe som planlegger et oppgjør. Den vakre vestlandsfjorden som hun har vokst opp ved er rasert av selskaper som har forsynt seg grovt av uerstattelige naturressurser. Det siste påfunnet er å selge unna det som er igjen av en majestetisk isbre. I den andre enden av fortellingen møter vi David i år 2041, hvor Sør-Europa er rammet av tørke. Hele samfunnsapparatet er satt ut av spill, sammen med datteren sin prøver han å overleve.

Drømmen er å komme seg nordover, til vannlandene der, men reisen dit er ikke lett. Så en dag kommer han over en båt som står strandet i en bortglemt hage. Vi forstår det må være Signes båt, men hvordan havnet den der?

For tiden mangler det ikke på katastrofeberetninger i populærkulturen, «Hunger Games» og «The Leftovers» for å nevne noen, men Maja Lundes bøker skiller seg litt ut i mengden av dystopier. I hennes regi kommer undergangen som en sakte forvitring og ikke i en voldsom hendelse. Selv om hun ikke direkte peker på menneskeskapte klimaendringer, ligger det under som et premiss og vi forstår at forfatteren vil noe mer enn bare å underholde. Det andre er at hun, i stedet for å fokusere på karakterenes oppfinnsomhet og fighterinstinkt, lar oss møte dem som ikke er helt på toppen av situasjonen.

Personene skildres med en tilbakeholdenhet som bekrefter alvoret, samtidig blir dette også fortellingens svakhet. Det er ikke godt å vite hvordan man reagerer om verden går av hengslene, men Davids manglende evne til å ta det inn oppleves som uengasjerende. Når han rystes av at hans sultne datter stjeler mat, synes jeg det skorter på innlevelsen. Sånn tenker ikke noen som har sultet i lang tid, uten mat, ingen moral, for å vri på et kjent Brecht-sitat. Boka har tålt at volumet ble skrudd opp litt innimellom.

Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ