Musikere har kommet og gått, men Fairport Convention har bestått. Konserten på Byscenen er en del av turneen som markerer deres 50-årsjubileum.

I snart 49 av bandets 50 år har Richard Thompsons «Meet On The Ledge» vært fast ekstranummer.

«Meet On the Ledge» er en hyperenkel, hyperfengende folkrocklåt med trykket mer på rock enn på folk. Thompson skrev den da han var 17 år. Noen leser tittel og tekst som at vi sees igjen på «den andre siden», derfor er den ikke helt uvanlig i begravelser. Men Thompson hadde et enklere utgangspunkt, et stort tre som ungene i nabolaget lekte i under oppveksten.

Nostalgisk og visjonært

Som mye annet av den britiske musikken som ble skapt i LSD-rusens glansalder, rommer låten en kombinasjon av romantisk, landlig nostalgi og visjonær mystisisme. Britisk psykedelia tok opp arven etter William Blake og andre klassiske britiske romantikere.

Landlig gjeng. Fairport Convention tilhørte aldri den mest urbane delen av rocken.

LES OGSÅ VåRT INTERVJU MED JOE BOYD: Ikke noe Abba eller Kraftwerk uten Pink Floyd

Tidlig i år var Joe Boyd i Trondheim for å snakke om det magiske året 1967. Boyd er amerikansk, men sterkt delaktig i å skape den første «europeiske» popmusikken. Han var Pink Floyds første produsent.

Joe Boyd i kulissene

Boyd var også sterkt involvert i å etableringen av en annen europeisk musikktradisjon. Han produserte de tre mesterlige albumene til Nick Drake, men viktigere akkurat her: han produserte de fem første albumene til Fairport Convention.

Bandet hadde sine første øvinger ved puben Fairport oppe på Muswell Hill i Nord-London, i samme gate som the Kinks ble startet noen år tidligere. Fairport var som de flest band startet i 1967 sterkt inspirerte av amerikansk musikk. Men i 1969 redefinere de seg selv. De ga ut sine tre kanskje beste album det året, – og det tredje av dem, «Liege & Lief», etablerte en musikalsk sjanger.

Kimen til folkrocken hadde blitt sådd av folkband som The Strawbs og Pentangle, og hippiene i Incredible String Band. Men det var først med «Liege & Lief» at fusjonen mellom rock og folk ble tydelig definert.

Albumet forener de sentrale medlemmene vokalist Sandy Denny og gitarist Richard Thompson med nykommeren, felespiller Dave Swarbrick. Den forener tradisjonelle låter, som «Matty Groves», med gode selvkomponerte.

Tett miljø på 30–40 skapte alt

«Liege & Lief» var svært viktig for det tette miljø som i årene som fulgte møttes i forskjellige konstellasjoner og spilte på hverandres plater, klassiske album med Fairport, Steeleye Span, Sandy Denny, Richard & Linda Thompson sammen og hver for seg, John Martyn med og uten Beverly, Bert Jansch og John Renbourn fra Pentangle, Roy Harper, Lindisfarne, Steelers Wheel, Vashti Bunyan med flere.

Assosiert var også rockeband som Led Zeppelin og Jethro Tull. Men de viktigste albumene i sjangeren ble spilt inn av de samme miljøet på rundt 30–40 personer. Noen av dem fortsatte å gi ut musikk også etter storhetstiden, noen gjør det ennå. Noen få yngre musikere har gitt ut beslektet musikk i tiårene etter, med Mumford & Son som et spesielt vellykket eksempel. Men i essens ble sjangeren skapt og utført av en liten klikk jevngamle musikere i en kort periode. (Historien er sterkt beslektet med et annet innflytelsesrikt miljø i samme periode, første generasjons reggaemusikere i Jamaica.)

Inspirasjon bak trønderrocken

De britiske folkrockerne var få, men de inspirerte mange, i mange land. Den britiske folkrocken inspirerte ikke til ren kopiering, men til at band selv skulle finne sitt eget unike uttrykk basert på egne, regionale tradisjoner.

Et nærliggende eksempel på det er gjengen fra Namsos som skapte trønderrocken tidlig på 70-tallet. Prudence fremhever gjerne The Bands innflytelse, men Fairport, Jethro Tull og andre britiske band var like sentrale for utviklingen av den særnorske, særtrønderske rockvarianten.

Tidenes største joint

Fairport og Prudence møttes på Kalvøya-festivalen i 1974. Det var to livlige gjenger, men namsosgjengen rykket litt bakover da de ble presentert for tidenes største joint av felespiller Swarbrick i bandets campingvogn backstage.

Fairport-gjengen har aldri vært redd for en fest, men det gikk nok livligere for seg på 70-tallet enn i dag. Bandet spilte i Trondheim en rekke ganger på 70-tallet, og ga ikke publikum mye anledning til å kjede seg.

Exmedlemmer møtes hvert år

Dave Swarbrick ble leder i bandet på 70-tallet, var den tydelige frontfiguren, og er den soleklart mest innflytelsesrike felespiller i rocken. Men han ble ikke med bandet inn i 80-tallet. De siste tiårene, før han døde i fjor, var han sterkt plaget av lungesykdom. Men han var med noen ganger på Fairport Conventions årlige festival Copredy, som har vært arrangert hver august siden 1979. 20 000 publikummere møtes til fest, og gamle og nye medlemmer av Fairport-familien stiller på scenen.

2017: Simon Nicol, Dave Pegg, Chris Leslie, Ric Sanders og Gerry Conway utgjør Fairport på årets turné.

Det er mange exmedlemmer å ta av, og de mest toneangivende er borte. Sandy Denny døde tidlig, Richard Thompson sluttet i 1971. Iain Matthews allerede tidlig i 1969. Av originalmedlemmene er bare gitarist Simon Nicol med, mens bassist Dave Pegg ble fast medlem i 1970.

17 år siden sist

Men Fairport-toget ruller ufortrødent videre. De merket vi sist bandet spilte i Trondheim, i Borggården under Olavsfestdagene for 17 år siden.

Uansett om tiden har gått, repertoaret er til å kjenne igjen. Blant låtene på en konsert i Danmark på høstens turné var «Now Be Thankful», «Walk Awhile», «Matty Groves» og flere andre velkjente. Og ja, ingen poeng for å gjette ekstranummeret.

Britisk folkrock på 1-2-3

1. Fairport Convention: Liege & lief (1969)

Alle folkrockalbums mor, med en umiddelbarhet og slagkraft som er like påtrengende 48 år etter.

2. Lal & Mike Waterson: Bright Phoebus (1972 / 2017)

Låter av to brødre fra Yorkshire, fremført av dem selv, en lillesøster - og et stjernelag av sentrale folkrockutøvere. Er kalt «Folkrockens Sgt Pepper». Glemt i mange år, før nyutgivelse i år.

3. John Martyn: Solid Air (1973)

Tittellåten ble skrevet etter kompis Nick Drakes død, mer lystelige «May You Never» ble Martyns signaturlåt. Hele albumet vibrerer av sterke følelser og utsøkt musikalitet.