I helga er det premiere på en dokumentar om Rosenborg og Erling Næss på Cinemateket i Trondheim. «Et eventyr i svart og hvitt» starter morsomt og byr på noen herlige gjensyn med scener fra den smått legendariske Rosenborgkanalen fra perioden 1990-99, med Erling Næss som uforlignelig programleder.
Scenen hvor en purung Jonas Skybakmoen som skoleelev eksponeres for Gøran Sørloth som julenisse eller da Erling Næss fikk Roar Strand til å skifte bleie på sitt nyfødte barn, er arkivgull i en frustrerende ujevn film.
Les også anmeldelsen av Roar Strand-dokumentaren «Den siste kampen»
Dokumentaren ville vunnet mye på mer bruk av det frodige arkivmaterialet fra unik fotball-tv høyt og lavt. Intervju med Næss og hans medspillere om hans karriere på banen og som skadet, gir godt blikk på norsk fotball før og nå, samt grunnlaget for det som kan kalles Rosenborgs «sjel».
Filmens store og voksende problem er framstillingen av en sår konflikt mellom Næss og Rosenborg, med en gammel skade som stridens kjerne. Dramatiseringen og skildringen av «prosessen» mellom Næss og klubben i hans hjerte holder ikke mål som dokumentar eller filmfortelling.
Selv om det er mulig å skjønne hovedpersonens fortvilelse og se at alle parter kunne behandlet saken bedre, går filmen seg bort i konflikten mellom Næss og RBK. Det er synd, for de beste scenene i filmen er gode historier om Rosenborg og Næss, som kunne gitt grunnlag for en langt bedre film.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG