Forfatterens femte roman siden debuten i 2008, er en stor leseopplevelse og kan fort bli en av høstens vinnere, ved siden av Carl Frode Tillers nye bok.

Begge romanene har et sterkt økologisk perspektiv (med kildehenvisninger!), om utryddelser av arter, i Gabrielsens tilfelle klimaeffektene av den sterkt truede bestanden av nordatlantisk sjøfugl, som krykkje, alke, havsule og lomvi - bare for å nevne noen av de 16 artene som er rødlistet.

Den navnløse fortelleren er en kvinne i begynnelsen av trettiårene som drar alene til den øde Finnmarks-kysten, ti mil fra folk, for å sluttføre doktorgraden sin om klimaendringer og fugledød. Hun har nylig skilt seg fra mannen, bare kalt S, som hun har ei lita datter med, og innledet en nytt forhold til Jo, som også er skilt og har ei lita datter. Jo har lovt å komme til feltstasjonen, men har begynt å tvile på henne, mest fordi hun har valgt å være så lenge borte fra datteren sin. Eksmannen, av psykopatisk natur, truer også med å komme. Et spenningsgrep som forsterkes ytterligere med parallellhistorien om familien som bodde på samme plassen for 150 år siden, der den tragiske historien den gang invaderer kvinnen psykisk etter hvert som de harde klimatiske forholdene og stormene utmatter henne. Her viser forfatteren sin psykologiske klo, helt på høyde med Tillers evner.

Fantasiene rundt det som hendte for lenge siden, ensomheten, lengselen og friheten som fortaper seg, skaper en nifs gotisk stemning. Måten forfatteren får det ville landskapet til å lukke seg opp og stenge seg igjen, i et språk som kan være hardt som granitt, gjennomskinnelig som marmor og mykt som kleberstein, er mesterlig. Naturskildringene, de brå kastene mellom uvær og stillhet gjenspeiler kvinnens irrasjonelle sinnsstemninger, helt sømløst. En desperasjon som tærer på psyken, der begjær, skyld og flukten fra eksmann og datter river henne gradvis i stykker. Slutten på romanen overgår enhver krim jeg har lest i år, uten å høre til i sjangeren.

Fra mitt ståsted er «Ankomst» en klar Bragepris-kandidat. Den 170 sider korte romanen inneholder det meste, finurlig fortellerkunst, et perfekt plott og et fantastisk kvinneportrett. Rett og slett en vidunderlig roman.

Anmeldt av STEIN ROLL