Knut Nærum trenger ingen nærmere presentasjon.

Han har tidligere gitt ut flere humoristiske bøker, og «Barmhjertighet» er hans første seriøse roman - om vi kan bruke et slikt uttrykk.

Hovedpersonen heter Fredrik, og er pensjonert lærer. Han bor sammen med kona, Nancy og lever et stille, udramatisk liv, til han en dag finner ut at han har prostatakreft. Fredrik orker ikke tanken på at kona skal bli igjen uten ham, og bestemmer seg for å ta livet av henne.

Fredrik er på mange måter en typisk Nærum-figur, og låner nok trekk også fra forfatteren selv - intellektuell, belest, tørrvittig og dannet (i egne øyne). Han irriterer seg over store og små bagateller, intet er for lite eller for stort. Og ikke minst er han opptatt av forholdene i borettslaget. Fredrik har få nære venner, og fyller deler av fritida med å skrive brev til journalister for å påpeke skrivefeil, samt hissige brev til styret i borettslaget.

«Barmhjertighet» er en sorgmunter roman. Fredrik undrer seg over den nye tid, hvor han slett ikke henger helt med, han er på mange måter en anakronisme, og ut av dette skaper Nærum mange fornøyelige scener. Vi vet at forfatteren skriver godt, vi vet at han skriver morsomt og vi vet at han har et våkent blikk for trender i vår tid: «Han kjøpte Dagbladet for å ha noe å lese på bussen hjem. På de såkalte kultursidene festet blikket seg ved en annonse fra Nationaltheatret. En skuespiller var avbildet med ansiktet fullt av blå maling. «Liker du House of Cards?» sto det. «Richard III er råere!» Tidenes største dikter var altså ikke lenger i seg selv interessant. Hans fremste kvalifikasjoner var nå at han hadde skrevet skuespill som minnet om tv-serier og at han var rå.»

Nærum er bedre på det humoristiske enn det mellommenneskelige, men kommer som helhet meget godt fra det i denne romanen.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN