- Tittelen er et statement som ikke inneholder et snev av ironi, sier Broen, som fredag slapp sitt andre album «I Love Art»

- Vi mener det absolutt bokstavelig, den er en hyllest til alle som prøver å lage noe nytt innen alle uttrykk, og er i en prosess, utdyper Heiða Karine Johannesdottir Mobeck.

Hun spiller tuba i bandet som ble startet og delvis holder til i Trondheim, og som er blitt betegnet som et av de beste og ikke minst mest særegne popbandene i Norge. Ikke så rart at de lager musikk som er vanskelig å sette i bås - Mobeck, Marianna Sangita Angeletaki Røe (vokal), Hans Hulbækmo (trommer), Lars Ove Stene Fossheim (gitar) og Anja Lauvdal (synth) har forgreininger fra og til andre prosjekt som Your Headlights Are On, Snøskred, Moskus, Skadedyr, Skrap, Atomic og Trondheim Jazzorkester.

Les anmeldelsen: Aldeles herlig album

Et skjørt system

- Kunst for oss er noe veldig levende, det innebærer at noen leter og søker etter, tenker høyt og sier noe. Noe annet og større enn å bare være et produkt for et definert marked, melder bandet på Skype fra Oslo, dagen før de innleder sin 20 konserter lange europaturné i Brussel torsdag i forrige uke.

Og at det er nødvendig at noen setter pris på kunsten for kunstens skyld, er ikke bandet i tvil om. Det er nok av dem som prøver å gjøre den til en vare, og de blir ikke færre - heller ikke i den politiske ledelsen.

- Vi føler det på alle punkt i livet, egentlig. Alt skal passe inn og selges på lettest mulig måte, strømlinjeformes og gi liten plass for andre perspektiv. Fokuset på kultureksport, «kultur og næring» og alt det der, sammen med mindre kultur i skolen, er en bekymringsfull tendens, mener Fossheim.

Les mer om kunst ved Trondheim kunstmuseum: Hele kunstsamlingen blir tilgjengelig på nettet

Bandets tid er ikke over

- Vi har vært heldige i Norge, kunst og kultur er blitt satt pris på. Men det er et skjørt system, mener Lauvdal.

- Det kan forsvinne når som helst, særlig med den regjeringa vi har nå er jeg oppriktig bekymra, fortsetter hun. Bandet forklarer at samfunn og fellesskap er viktig for dem, det er en politisk verdi de ønsker å fremme.

- Så merker vi jo at det er vanskeligere å markedsføre et band, som har flere individuelle stemmer. En soloartist er lettere å selge og gjøre til en merkevare. I dag kan en få følelsen av at bandets tid er over til fordel for enkeltindividet. At vi prøver å jobbe i et band, er derfor også en slags markering, sier de.

LES MER: Håkon Gullvågs bil stjålet i Roma – verdifullt bilde er forsvunnet

Fra lappeteppe til orden

Bandet forteller at «I Love Art» er et resultat av mer ordnede forhold enn debuten «Yoga» (2015). Dennes musikalske lappeteppe-preg kan absolutt spores tilbake til prosessen, forteller de.

- Det meste ble veldig uryddig sist. Vi jobbet med debuten veldig lenge, men da den skulle ut fant vi ut at vi ikke var fornøyde. Dermed spilte vi inn ting på nytt i løpet av én dag og mikset på ei uke. Så var det fortsatt ikke bra nok for oss, så vi mastret plata på nytt igjen i en annen rekkefølge. Dermed måtte vi klistre på ny låtliste på alle coverne. Det var et lappeteppe og et skippertak. Nå ble vi jo fornøyde til slutt, men albumet var veldig skissebasert og «gjør det sjøl»-preget. Men vi ble et bedre band av det, forklarer Hulbækmo.

«I Love Art» derimot, ble skapt under tilnærmet ideelle forhold. Bandet hadde spilt alle låtene mye på turné, de satt så godt at de kunne foreviges live i studio. Overskuddet var større.

- Men det er annerledes musikalsk også. Vi har brukt langt tid på å bli et band og finne vårt uttrykk. Vi er hele tiden åpne på veien dit, men vi liker videreføringen av soundet vårt. Uttrykket er mer samla, samstemmer de.

LES OGSÅ: – Vi har fått presentert kunst som er jævlig kjedelig

Positivitet

Både tittelen, andre låttitler (som «<3») tekster og generelt oppstemt stemningsleie, forteller om et band som ønsker å være et slags talerør for positiviteten.

- Ja, jeg har tenkt mye på dette, sier Mobeck.

- Det er jo ofte sånn at det som er melankolsk og dystert blir sett på som dypere enn det positive. Vi jobber for å for å få fram nyansene, og vise at det positive også kan være komplekst og interessant.

LES OGSÅ: Koteng ble nedringt etter utspill om at kunst er jåleri

Rom for feiling

De fleste i Broen møttes på Sund folkehøgskole på Inderøy, og har siden spilt sammen i mange ulike konstellasjoner. Å kjenne hverandre godt både som mennesker og musikere er viktig for dem.

- Vi stoler på hverandre. Det er viktig at vi kjenner at vi er i et trygt rom når vi lager ting. Det gir rom for å prøve og feile uten å bli dømt, sier Røe.

- Samtidig kan det være utfordrende. Mange tror vi er mer sammen enn det vi er, og vi forandrer oss hele tiden. Etter en turné med et annet band kommer vi tilbake med ny lærdom som vi ikke trenger å være klar over selv engang. Å være sammen sosialt er viktig, men ikke like viktig som å spille sammen. Det er viktig å skille mellom vennskap og band, nyanserer de andre.

- Når dere lager musikk, er det en prosess preget av konflikt eller harmoni?

- Både òg, noe som er utelukkende positivt, blir de forte enige om.

- Du kommer aldri videre uten å støte på problemer, og vi har alle sterke meninger samtidig som vi er følsomme. Det blir som i en familie. Har du god kommunikasjon, har du både krangling og kjærlighet. En krangel er også et middel for å forstå hverandre bedre.