Fengselsfilm er en sjanger som kan få kjente skuespillere til å framstå spektakulært fryktinngytende, eller spille på brutal, røff autentisitet ved å la mennesker med bakgrunn bak murene prøve seg foran kamera.

Tre av de beste nyere fengselsfilmene er hardtslående varianter av disse tilnærmingene. Franske Jacques Audiards «Profeten» (2009) er en av tidenes beste og mest intense fengselsfilmer. Tobias Lindholm og Michael Noers «R» (2010) er nesten like god, med Pilou Asbæk i fantastisk rolle. Britiske David Mackenzies «Starred Up» (2013) med Jack O'Connell er også moderne, brutal fengselsfilm på høyt nivå.

Lista ligger derfor høyt for Leon Bashirs «Gjengangere», med ham selv foran og bak kamera. Bakgrunn som skuespiller fra «Izzat» og regissør for «Tomme Tønner» og «Tomme Tønner 2» kan låte som bra grunnlag for norsk fengselsfilm. Det er imidlertid stor forskjell på være tøff i trynet og røff med autoritet i drama på film.

Målt mot det beste av nyere europeisk fengselsfilm holder ikke «Gjengangere». Den skal likevel ha ros for å prøve på miljøskildring og brutalt drama av en type og med perspektiv vi ikke møter ofte i norsk film. For de fleste er fengsel i norsk film synonymt med stedet Egon Olsen slipper ut av i starten og låses inn imot slutten av filmene om Olsen-banden.

Les også anmeldelsen av Iram Haqs «Hva vil folk si»

Sigve Endresens dokumentar «Store Gutter Gråter Ikke» (1995) og Egil Kolstøs «Fengslende Dager For Cristina Berg» (1988) med blant andre Trøndelag Teaters Janne Kokkin, er to av de få alvorlige forsøkene på norsk fengselsfilm. Sammenlignet med den tidligere filmkarrieren til Leon Bashir, er «Gjengangere» et alvorlig og ambisiøst forsøk på noe helt annet.

Det er mulig å henge seg opp i en del teatralske replikker, ujevnt spill og Kim Sørensens massivt fæle rollefigur med tilnavnet Lille Hitler. Koblingen mellom filmens tittel og tema og det mer berømte dramaet med samme navn av Henrik Ibsen er heller ikke helt vellykket.

Det er i det hele tatt en god del som ikke funker helt i «Gjengangere». Lars Arentz-Hansens sleipe fengselsdirektør som prøver å spore opp et gammelt ransutbytte blir lettere parodisk. Storyen er for søkt og ujevn. Likevel er det et trøkk og en mørk nerve i skildring av maktkamp mellom sterke og svake fengselsfugler som gir filmen og dramaet en røff oppdrift, tross åpenbare svakheter.

Mens det blir vel mye solbriller og machokjør på deler av typegalleriet, spiller Bashir selv med en fåmælt ro som tjener filmen. Lene Nystrøm viser også en viss framgang som skuespiller, som fengselsbetjent, selv om det er fra et veldig svakt nivå i «Varg Veum»-filmene og «Svik» (2009). Fengselet i «Gjengangere» er en institusjon mer egnet til å skape kriminalitet enn å hindre gjentagelse. I en film som ikke god, men heller ikke uten en viss kraft.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av den norske debutfilmen «Skyggenes dal»