En film om en spektakulær seriemorder i Norge som i en scene plasserer det avkuttede hodet til en politimann på en snømann i Honningsvåg, låter som halvbra, imponerende kjapp filmatisk satire. Omtrent der stopper likhetene mellom «Juleblod» og «Snømannen».

Mens den påkostede filmatiseringen av Jo Nesbøs roman ber om å bli tatt på alvor som krim og underholdning, er «Juleblod» som tittelen antyder en bevisst spekulativ sesonggrøsser som ber om å bli tatt med rå latter og en viss skrekkfryd.

Les også anmeldelsen av «Snømannen»

Reinert Kiil er en norsk filmskaper som har slått seg opp og fram med blod og gørr. I fjor fikk han for første gang kinodistribusjon med nazi-spøkelsesfilmen «Huset». Tross åpenbare svakheter viste den klar framgang for Kiil som filmforteller fra rape-revenge-filmen «Hora» (2009), en av de verste norske filmene undertegnede har sett.

Visuelt og lydmessig er «Juleblod» den største og beste fæle filmen fra Kiils hånd. I diskusjonen om kinolyd, er det grunn til å merke seg lydmiksen i «Juleblod». Sammen med blod, gørr og en rekke drap, er det lydsiden og særlig lydlegging av øks mot kropp som får fram det verste og mest effektive gufset i filmen. Uten høy lyd vil filmen sannsynligvis framstå litt død på helt feil måte.

Musiker og programleder Thomas Felberg spiller en patolig som spiser rekesalat, mens han undersøker drapsoffer i «Juleblod».

En film som starter med at mordernissen som har rømt fra fengsel allerede har begått 121 drap over hele Norge, legger lista lavt for troverdighet. På den annen side er ikke spranget stort til seriemorderen i «Snømannen». Det kan diskuteres om «Juleblod» strengt tatt er en bedre film enn «Snømannen», men den får til mer av det den prøver på, til en brøkdel av kostnadene.

Selv om Kiil aldri har hatt flere kjente skuespillere og ansikt på rollelista i en film, er spill og dialog av en type som påkaller vel så mye latter som spenning og innlevelse. Filmens fordel er at den tar seg selv så lite høytidelig at den sjelden er dårlig uten samtidig å være litt morsom.

De to drapsetterforskerne, spilt av Stig Henrik Hoff og Sondre Krogtoft Larsen, får politiarbeidet i tv-serien «Monster» til å virke svært imponerende. En verre oppsamling av klisjeer og selvhøytidlige, latterlige typer skal vondt gjøres. Til gjengjeld får vi noen norske-politi-på-film- replikker som kan bli stående, som «Forpulte nissefaen!» og «Satan, æ må spy!».

Stig Henrik Hoff spiller drapsetterforskeren som skyter julenissen flest ganger i «Juleblod».

«Juleblod» vakler ujevnt mellom skrekk og komedie. Blandingen av julenisse og seriemorder med øks blir aldri godt forklart, i en spekulativ blanding av julenisse, vold og skitprat. Det er ikke veldig godt gjort, men for publikum med mage for sånt er det nok mulig å bli underholdt.

«Juleblod» har kinopremiere 3.november.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av fengselsfilmen «Gjengangere»