Ida Jenshus' forrige album «Starting over again» (2015) låt som en musikalsk revitalisering mer enn en omstart. De fleste sangene var over seks minutter, med mer søkende, distinkt bandfølelse enn på hennes første plater. Sånn sett er hennes femte album tilsynelatende et steg i motsatt retning: Enklere, kortere og mer melodisk.
Produsert av Jenshus selv, med fem sanger skrevet med vestkystrocklegenden J. D. Souther, plasserer «Two Worlds» seg solid og godt mellom hennes forrige studioalbum og fjorårets konsertplate. Turneen med Jenshus alene på scenen med perkusjonist Pål Hausken har tilørelatende åpnet for en litt annen type åpne lydlandskap.
Det låter som om Jenshus har foredlet og videreutviklet deler av rammeverket på de siste utgivelsene. Til en kledelig, dynamisk form. Fra korte instrumentaler via sanger med bare piano, gitar og perkusjon, til større arrangement med strykere, er «Two Worlds» den mest intime plata til Jenshus.
Det preger også tekstene, som kretser om hjerte og smerte i spennet mellom nærhet og avstand, i ulike stadier av forhold. I atmosfære og kresen musikalsk tilnærming er Emmylou Harris' musikalsk mest utforskende album «Wrecking Ball» (1995) et naturlig referansepunkt.
Etter fem album med imponerende kvalitetskontroll, er det som anmelder naturlig å lete etter svakheter eller stagnasjon. Det ga magert resultat, på et bunnsolid album med noen av de beste øyeblikkene til Jenshus på plate.
Den komplekse samlivsballaden «So many times» er albumets egentlige tyngdepunkt, med ståltoner i verdensklasse av Alexander Pettersen. Fela til Gjermund Larsen i «Two Worlds» gir den norskeste klangen Jenshus har hatt, på et album med både lys og melankoli, så gjennomført godt, at det låter som noe av det beste fra begge verdener.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
