Så er det samtidig sånn at det er lett å etterlyse bedre balanse mellom ballader og mer kraftfulle låter.

En eller to enkeltlåter som kunne konkurrert med de absolutte høydepunkt i kinesernes rike backkatalog hadde også vært en ønskedrøm.

Et tredje ankepunkt er at de som følger godt med på Ulf Risnes har over halvparten av låtene fra før. Ulf Risnes var nemlig i gang med et ep-prosjekt under eget navn, men med de samme musikerne som på konserter fortsatt utgjorde Tre Små Kinesere. Ep-ene «U» og «L» ble gitt ut med fire låter hver: Den siste Ep-en som temmelig sannsynlig skulle hete «F» kom aldri. I stedet er nå halvparten av låtene fra «U» og alle fra «L» samlet på dette albumet, sammen med fem andre låter. Og nå altså, kreditert Tre Små Kinesere.

Men om vi nå gjør oss ferdig med forhistorien. Dette er Tre Små Kinesere-album nummer 11, og et album som har mye mer «edge» enn forgjengeren, «Usynlig» fra 2014.

Ulf Risnes formidler låter om nære relasjoner, om barn, om kjæreste – og ikke minst kamerater. Tittelen på albumet mer enn antyder et hovedtema på plata. Verdien av vennskap, og vennskap som ryker er ikke et spesielt utviklet tema i popmusikken. Men her er Ulf på gang, med utsøkt billedbruk:

Føle mæ nånn ganga som ei hvitløk på ei fjøl

klar for å vær med på noe større enn mæ sjøl

synger han på flotte «Klar for en prat». «Voksenvenn» og «Atmosfære» er andre myke favoritter fra EP-ene, gode eksempler på popmusikk fra læreboka, som kollega Vegard Enlid formulerte det i anmeldelsen av «L».

Favorittene mine fra «Ok! Kompis» er likevel låtene med mest energi. Begge har også et nostalgisk element, som strengt tatt har preget Tre Små Kinesere helt fra starten av, tenk bare på «Soleplassland» og «Klassebildet».

«I 75» er en gitardrevet rocker med leken og enkel tekst, en liten popperle en forestiller at Risnes bare kan drysse ut av ermet når det passer seg. Men det ligger nok adskillig arbeid bak når ting fremstår med så catchy energi. Åpningslåten «Det har vi aldri glemt» gjorde lykke som radiolåt i sommer. Det er ikke rart, med det røffe synthriffet og store lydbildet, koblet med en energisk fremstilling av da Ulf og gjengen var de slemme gutta.

Ulf synger steinbra, og låter og arrangementer er gjennomført høy klasse. Hør bare på de mange elegante detaljene i «Atmosfære», full av referanser til 60-tallets ypperste popmestre. Men det er noe med balansen i albumet. «Atmosfære» hadde fremstått enda tydeligere som en lavmælt perle, om flere låter av «I 75»-kategorien hadde gitt den rom til å skinne.