Det skal de ha, Gåte: De holder ikke igjen i sine modne år.
Etter at den vellykkede singelen «Stolt Solvår» redet grunnen for noen uker siden, følger de opp med enda mer av det gode og nye på ep-en «Attersyn». De har i alle fall ikke roet seg med alderen, Gåte har aldri vært like harde og blytunge som på «Attersyn», det males en uhyggelig, nesten gotisk stemning over de fire låtene her.
Nå blir de tre igjen
Jeg beskrev «Stolt Solvår» som en av de beste låtene bandet har laget. En naturlig, men forsiktig videreføring videre fra sist de ga ut musikk for 13 år siden. At de ikke nøyer seg med å gjenskape gammel storhet, blir stadig mer tydelig når «Attersyn» folder seg ut. Heldigvis har de mer raffinerte virkemidler enn å krampaktig skru forsterkerne opp til elleve også. «Rideboll og Gullborg» spiller minst like hardt på dynamikk som åpningen, med et voldsomt dramatisk og horror-aktig falsettrefreng.
Det store syvmilssteget, og utvilsomt en låt som vil dele fansen, er likevel «Draumefanga», der bandet nærmer seg genuin fornyelse. Der er også her de er mest preget av låtskriversamarbeidet med Katrin Frøder. Filtrert og elektronisk bearbeidet vokal fordelt på en mengde spor, i en slags loop, utgjør refrenget - eller, det er ikke godt å si hva som er hva, i en sang som gjennom svinger og rundkjøringer i melodi og struktur holder spenningen på bristepunktet hele veien. Definitivt annerledes, og det funker - med mindre din oppfatning av hva Gåte kan og skal være, ble låst for alltid en sen kveld på Blæst i 2003.
Gåte gjenoppstår
Avslutningen «Venelite» er ep-ens pusterom, en nødvendig landing etter det nærmest maniske bombardementet de tre første låtene har utsatt oss for. En ballade med en rekke lekre elektroniske detaljer, likevel samlingens minst oppsiktsvekkende spor.
Gåte har, i bunn og grunn, fortsatt sin unike folkrock-greie. Likevel holdes rutinen på uventet lang avstand. Først og fremst utstråler de fire nye låtene gnistrende energi og ikke minst en vilje til faktisk å komme seg et steg videre. Det gjør «Attersyn» heldigvis interessant og spennende utover å være et trivelig og nostalgisk gjenhør.
Utgivelsen er ypperlig produsert av bandet selv og Ronny Janssen, først og fremst har Gåte fått inn flere gnisninger, de spiller tydeligere på friksjon og ubehag og legger seg på en konfronterende linje. Det er nesten så en kan ha dem mistenkt for å yppe til bråk.