Både i sine noveller og romaner har Merethe Lindstrøm formidlet eksistensiell ensomhet i et gjenkjennbart norsk univers, ofte i en kjernefamilie med unge barn.
I «Fra vinterarkivene» (2015) gikk hun noen skritt nærmere det selvbiografiske. Ut ifra tittelen skulle «Nord» være en synkron oppfølger, men det er den slett ikke.
Om hun tidligere har dokumentert at livet i verdens rikeste land ikke nødvendigvis er enkelt, avdekker hun en ganske mye tøffere virkelighet her. «Nord» er en dystopi, en formidling av mennesker på flukt i en tid som like gjerne kan være noen år frem i tid som et hundreår eller to tilbake.
Biografien om Erik Bye er preget av kvalitet i alle ledd
Det er ufattlig hvor fort vi glemmer, selv noe så nedrig som landssvik
Vi er i en kaotisk verden, med restene av en sivilisasjon, resten av en overklasse, et sted sør i det tysktalende Europa, kanskje har vi akkurat passert alpene på vei mot det forjettede nord. Det er nordover folk flykter, både innbyggerne fra landsbyen Welcherweg og bokas fortellerstemme, en krigsflyktning fra et annet språkområde.
Fortelleren er blitt hundset med hele sitt liv. Han har en defekt, et par horn, finner, øverst på ryggen. Han skilles fra sine foreldre, blir tatt til fange, flykter fra en fangetransport. Med sitt kjæreste eie, et kompass, følger han veien mot nord. På veien fanger han opp en gutt, som igjen knytter til seg ei lita jente. Dette trekløveret, tidvis forsterket med ei skabbete bikkje, ender utmattet i Welcherweg - i huset til Aneska som blir hans nærmeste allierte.
Rester av en rik kultur og en tilværelse der lykke, fordypelse og adspredelse fantes, kan skimtes i et forlatt tivoli, en stusslig turnerende teatertrupp, bøkene i et falleferdig overklassehjem. «Nord» er befolket av rotløse mennesker som har mistet sine kjæreste. Alle mister hverandre under denne fortellingen også, de fleste er navnløse og ganske konturløse, selv kjønnsidentiteten er flytende.
Disse er nominert til bokhandlerprisen
Gripende kjærlighetserklæring til «vanskelig» gutt
Som alltid skriver Lindstrøm knivskarp prosa, denne gang får jeg assosiasjoner til albanske Ismail Kadare. Romanen er eksemplarisk oppbygd, der gradvis mer av situasjonen avdekkes, og fabelpregede innslag øker fortolkningsdybden. Men det fører igjen til at det ikke er lett å bli engasjert i bokas personer. Så åpen er historien at starten med fordel kan leses om igjen etter første gangs lesing.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL