Det skal ikke mange minutter av «Jupiters Måne» til for å se at ungarske Kornél Mundruczó er en original, begavet bildeforteller. En slags magisk-realistisk film noir fra flyktningkrisa i Europa, lagt til Ungarn, låter som rett film til rett tid. Det er for så vidt «Jupiters Måne», selv om historien ikke er på nivå med filmens visuelle grep og intense anslag.
En av regissørens tidligere filmer, utkantdramaet «Delta» (2008) ble vist på Kosmorama, mens hans forrige film, det uforlignelige, lett speisa hundedramaet «White God» (2014) fikk pris i Cannes. «Jupiters Måne» løftes av lignende original visuell slagkraft.
Les også filmanmleldelsen «Mord i barten»
Åpningsscenen, hvor syriske flyktninger hjulpet av menneskesmuglere prøver å ta seg over grensa til Ungarn, er ansats til en større og viktigere film enn «Jupiters Måne» helt klarer å bli. En brutal politimann som skyter mot flyktninger og en korrupt, forfyllet lege som tjener penger på dem, drar historien i mer lettvinte, perifere retninger enn filmen som helhet har godt av.
Det er sjelden å se en film som har så mye bra og interessant på gang, men som helhet likevel framstår som en nesten-film. Til tross for svimlende gode enkeltscener forsvinner den mystiske Kristus-aktige figuren av en syrisk flyktning litt mellom de mer klisjépregede ungarske typene. Som følger ham gjennom maktmisbruk og korrupsjon i marerittaktig skildring av drømmen om Europa.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG