Vi rennes ikke ned av unge, mannlige soloartister med hitpotensial her i Midt-Norge.
Men på første albumforsøk leverer 26-åringen Jo Sverre Sande fra Rindal en jevnt god samling oppløftende og melodisterk radiopop som fester seg, med gjeld både til Coldplay og norske samtidige som Sondre Justad. Sistnevnte kommer til å bli en mye brukt referanse. Nå er ikke Justad så eksepsjonell at han trenger å være målestokken for alle unge, lovende popkarer med en flik av rocker i seg. Men han har, inspirert av utenlandske forbilder som Håkan Hellström, satt en slags standard for emosjonell investering i låtene.
En stemme for radio
Du får ikke den samme inderligheten og desperasjonen fra Jo Sverre, ikke den samme følelsen av at noe står på spill. Der Jo Sverre utmerker seg i konkurransen, er imidlertid på vokal- og melodisiden, «E» er et melodisterkt album, og Jo Sverre er vokalist nok til å bære ambisiøse tonesprang. Det tøffeste artistiske valget han gjør, er å synge på sin egen rindalsdialekt. Hvordan det vil slå ut «sørpå» er ikke lett å si, men dialekten klinger stort sett fint og musikalsk i mine ører – selv om noen tekster fungerer mindre bra. Særlig de mest intime kjærlighetserklæringene låter litt oppstyltet og klamme.
Får en ny sjanse på Bylarm
Albumet er sterkest i starten. Superfengende «Ostoppele» låter umiskjennelig svensk i ordets beste forstand (lett å høre for seg en Veronica Maggio-cover), mens «Ka om» er en slags rindalsk «Imagine». En glassklar, melankolsk låt som bærer med seg lengselen også inn i den flotte melodien. «Nå ækte» har bedre musikk enn ord, «Ljåen blenka over blomstereng» og «Sjer du dansa» er vellykkede steg ut i hakket mer dunkle musikalsk landskap. Produsent Conor Patrick viser igjen at han har øre og talent for å skru sammen popmusikk med bred appell. «E» er verken original, mystisk eller veldig karismatisk. Men det er godt, ujålete og bunnsolid pophåndverk fra a til å.
Per Borten lager bestillingsverk
Jo Sverre befinner seg sånn sett i et utfordrende veikryss, der han enten kan velge å prøve å gjøre alt etter boka – eller våge å risikere feil, men kanskje få en tydeligere musikalsk personlighet med på kjøpet. «E» velger definitivt den trygge veien, særlig er det lite dristighet å spore i arrangementene, som vil gli rett inn på radio men like lett ut av hodet.
Med en overveiende vellykket debut i bagasjen, skulle jeg personlig ønske at Jo Sverre neste gang jobber like hardt for å stikke seg ut, som for å passe inn.
Anmeldt av VEGARD ENLID