Oslo-restauranten The Hills har sett bedre dager, men stilen fra disse sitter i veggene og det å holde den i hevd, i personalets nervesystem.

Kanskje det er derfor klientellet klamrer seg så fast. De har sine faste bord. Valgene fra menyen varierer, belevent, innenfor kjente rammer, og kelneren mottar bestillingen med en mine som om han står fredsmeglere til tjeneste, men ikke uten å undertrykke en viss slitasje, for hvor går egentlig skillet mellom oppriktige utsagn og parodi i den eleverte samtalen?

På den annen side har han et avklart forhold til kelneruniformen.

Her er også en hovmester som ikke tar lett på det overordnede ansvar, og en barsjef som «har satt foten ned for koffeinfri kaffe. (…) Et sted får grensen gå.»

Her er andre også, menn med loslitt yrkesstolthet i ryggmargen.

Blant gjestene finner vi et knippe forsofne feinschmeckere på vidåtta i delikatessenes verden, og sentralt ved bord 13 er Barnekvinnen. Hun virker å være i sin beste alder, tiltrekkende på en upersonlig måte, en kvinne viss «sanne ansikt (…) er en maske (…) alle fremmedgjøringers veikryss.»

The Hills er et sted det ikke skjer noe uforutsett, ikke skal skje noe uforutsett. Men så en dag skjer alt på en gang.

Kelneren klemmer hånda si og får en diger blemme. Telefonen viser seg plutselig å ha et ubesvart anrop, og uhørt, en av stamgjestene, aleneforsørgeren Edgar, etterlater sin niårige datter, med skoleransel og det hele, i hans varetekt.

«The Hills» er et speil for det selvsentrerte, overtrøtte og overmette konsumsamfunnet. Ser du bort fra fraværet av sex og perversjon, har den kun sin like i «American Psycho», for slik Patrick Bateman fordyper seg i filosoferinger om hvorvidt «det finnes en riktig bredde på stripene i et slips», kan gjestene ved bord 13 snakke belevent og med oppriktig engasjement om korrekt uttale på Bourgogne-vin versus Burgund og gressløk. Deres interesser begrenser seg til garnityr og den slags, samt riktig bekledning å iføre seg når dette skal inntas.

Ikke et øyeblikk faller Faldbakken for fristelsen til å ironisere, fordømme, raljere eller tordne mot selvtilfredsheten (oss) som restaurantens klientell representerer. Han lar dem bare sitte der i den falmende plysjen, med sin forslitte velformulerthet, og sine fine ganer, en kroppsdel uten nytteverdi utenfor den lumre atmosfæren ved bord 13.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR

I kveld avgjøres Brageprisen

Matias Faldbakken er en av kandidatene til Brageprisens skjønnlitterære pris som deles ut tirsdag 21. november.

Under er stikkordsversjoner av våre anmeldelser av de øvrige tre gode kandidatene i samme kategori.

Bortsett fra den årlige hedersprisen er skjønnlitteratur den gjeveste kategorien i landets mest prestisjefulle litterære pris.

Det deles også ut priser i sakprosa, barn- og ungdomslitteratur og en ambulerende åpen klasse, som i år er viet poesi.

Slik var vår vurdering av de øvrige nominerte bøkene i skjønnlitterær klasse:

Gripende kjærlighets-erklæring til «vanskelig» gutt

Olaug Nilssen: Tung tids tale

Samlaget

Varmt og nøkternt, gripende og rasjonelt om livet som mor til et ekstra krevende barn.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Innfallsrik roman med døden på lur

Ole Robert Sunde:

Penelope er syk

Gyldendal

Ustoppelige Sunde vandrer tankefull i Oslo med en kreftsyk kone hjemme.

Anmeldt av STEIN ROLL

Sår og vakker roman

Rune Christiansen

Fanny og mysteriet i den sørgende skogen

Oktober

Rune Christiansen har skrevet en sterk fortelling om drømmer og sorg der

17 år gamle Fanny brått blir foreldreløs.

Anmeldt av STEIN ROLL