Den russiske 17-åringen, Victoria Rostin, senere med kjærlighet kalt Fru Victoria til Ringve, dukker første gang opp i Norge i 1916. Da som sin eldre søster, sangerinnens, reisefølge. Oppholdet i Europa varer i fem år. Det blir vandreår og dannelsesreise, og selv bruker hun en god porsjon energi på å mytologisere disse årene.
Spennende å se hvordan Victoria fant sin plass i Trondheims overklasse
Tross diverse helseplager, blant dem tuberkulose og et svakt hjerte, var i det hele tatt energi noe hun hadde rikelig av. Og sjarm opp og i mente, uten at biografen gir inntrykk av at dette misunnelsesverdige karaktertrekk er noe hun benytter til direkte å manipulere omgivelsene. Hun vinner hjerter overalt. Hun er i det hele tatt så inntagende at selv ikke en innbarket peppersvenn som Christian Anker Bachke kan motstå henne.
I hjemlandet har revolusjonen skapt utrygge forhold for overklassen, så noen retur for dem av Rostin-familien som er i utlendighet, er ikke på tale. Victoria, for sin del, finner en trygg havn i Trondheim.
Hoemslekta på godt og ondt
Matias Faldbakken på sitt beste
Resten er i grove trekk, historie. Men så har altså Jorunn Dugstad gått til arkivene, og med den fascinerende virvelvinden av ei kvinne som
omdreiningspunkt, løfter hun - først og fremst - hennes liv frem i lyset, dernest fortelles en Trondheims-historie, en Norges- og Russlands-historie, og ja, faktisk, et portrett av Europa mellom verdenskrigene.
På blokka mi har jeg en del kritiske kommentarer, men etter å ha lukket den siste av bokas 379 sider, kjennes det litt smålig å trekke dem frem, for biografen har heller ikke vært upåvirket av Victoria Bachkes aldri hvilende utstråling. Teksten er deretter: Elegant, morsom, grundig, og ikke minst, skrevet med den samme kjærlighet til gründeren av Ringve Museum som Victoria selv var så raus med.
Helstøpt, nervepirrende og språksterkt
Innfallsrik roman med døden på lur
Jorunn Dugstad lar oss bli kjent med ei kvinne som, på den ene side kan se ut til å ha «bestemt seg for å bli veldig, veldig lykkelig», som på den annen forkledde sin redsel for pogromer og jødeforfølgelse i kokett forfengelighet (løy på alderen, og vanskeliggjorde med det søk etter sitt jødiske opphav), og som, når hennes livsverk, et levende museum for musikk, står ferdig, ikke er fullt så opptatt av de fysiske gjenstander i seg selv, men hva de kan formidle.
Jorunn Dugstad kan sannelig kunsten å formidle levd liv.
Anmeldt av FARTEIN HORGAR