For eksempel fra Trondheim, der er det ingen brede teatertilbud til barnefamilier i år. At Trøndelag Teater har satset i andre retninger er en skuffelse for dem som ønsker et teatertilbud som samler familiene i førjulstiden.
I Verdal er det definitivt også gjort en vri. Det livskraftige teaterlaget har kuttet ut sin romjulstradisjon i Aulaen til fordel for noe som ganske sikkert også blir en tradisjon; en oppsetning av juleklassikeren «Reisen til julestjernen» i Verdals nye kulturelle storstue. Teaterhuset i Verdal er hovedkvarteret til Turneteatret i Trøndelag, og det er fint at et så flott kulturhus kan brukes også til stasjonært teater i en lengre periode.
Kulturbygg til 100 millioner åpnet med folkefest
LERS OGSÅ: Teaterhuset åpnet med et kunstnerisk smell
Det har blitt et stort løft. I en fortsatt ganske stor, men mye mer intim, sal - og med nye tekniske mulighet, kan de gode amatørkreftene i teaterlaget spille på lag med et helprofesjonelt apparat.
«Reisen til julestjernen» er en norsk juleinstitusjon som spesielt har vært en Oslo-tradisjon. Johan Halvorsens musikk fremstår i vår dager opphøyet og nostalgisk, med temaer som klistrer seg fast – og noen høydepunkt blant sangene. Sverre Brandts historie er enkel og virkningsfull, med klare motpoler og tydelig dramaturgi. Historien er kanskje litt vel tydelig, og en kunne godt valgt å fokusere på også andre svakheter. Hvis oppsetningen hadde gjort det naturlig. Men her er det virkelig gjort så mange fine grep at det er stykkets styrker og ikke svakheter publikum merker.
Så har de rette folk på de rette steder. Sonja er stykkets store helt, men er så tvers gjennom snill, ren og ubestikkelig at det ikke er enkelt å lage en spennende scenefigur. Men det gjør Julie Vikestad Olsen, og det til gagns. Og gjett om hun kan synge!
Sonjas motpol er greven, som er like gjennomført ond som Sonja er snill. Tore B. Granås formidler ham med tilstrekkelig ondskap, men tilføyer såpass til stakkarslighet at også de aller yngste publikummerne vil takle ham. Som humoristisk attraksjon i stykket har Greven og Granås formidabel støtte av grevens nærmeste allierte heksa, ellevilt spilt av Eva Gun Tromsdal.
En parallell motor i stykket er forholdet mellom kongens hengivne tjenere, de forelskede Ole og Petrine, herlig formidlet av Kristoffer Hjulstad og Maria Rosenblom. Men sjarmprisen i denne oppsetningen av «Reisen til julestjernen» går likevel til kongens tre unge stjernetydere.
Alle skal på julekonsert
Kremen av norske revyartister fylte Olavshallen
Da har jeg ennå ikke nevnt Monica Nestvolds scenografi, som utnytter scenehøyden til fulle og forener teaterklassisk slottsinnredning med nyskapende bruk av transparent plast, eller Jenny Hilmo Teigs flotte lappeteppe-kostymer.
Og så er det dansen. Koreograf Hulda Vestviks tallrike crews av innenisser og utenisser har energi som smitter og sjarmerer. De får med seg så vel konge som greve i humørfylte battles. Dansen har utgangspunkt i hiphop, men har også element av om ikke halling, så i hvert fall tradisjonell folkedans.
Med bare et par profesjonelle skuespillere og et 80-talls amatører, de fleste av dem barn, i en forestilling med futt og fart i halvannen time (pluss lang pause), sier det seg selv at ikke alle scener har optimal presisjon og timing. Men det er ikke langt ifra.
I balansen mellom tradisjon og fornyelse, mellom institusjonsteaters formsans og amatørkulturens energi, har denne oppsetningen funnet sin imponerende form. En samtrøndersk førjulstradisjon er nok født her.