- Tilsynelatende gikk alt så jævla bra, jeg vant priser og ble publisert i viktige magasiner. Da ble det veldig vanskelig å si til folk at jeg slet.
Thomas Morel (29) har vært høyt oppe. Allerede som tenåring vakte fotografen oppsikt for sin evne til å fange dramatiske øyeblikk. Siden har Morel mottatt prestisjetunge priser, fått store oppdrag og blitt et anerkjent internasjonalt navn.
De færreste vet at han også har vært langt nede, både økonomisk og mentalt. I dokumentarfilmen «Det perfekte bildet», som vises på NRK1 13. desember, forteller Morel om sine psykiske problemer – for å vise andre at de ikke er alene.
- Hvis jeg selv hadde visst at jeg ikke er den eneste som har tunge perioder, at jeg ikke er rar eller unormal, da hadde jeg ikke slitt så mye, sier han.
Laget retter av barberskum og blekemidler: Londons «beste restaurant» var en bløff
Depresjon og selvskading
Filmen følger Morel gjennom noen år hvor karrieren tilsynelatende gikk på skinner. Han ble utnevnt til ambassadør for kameraprodusenten Hasselblad og gjennomførte en omfattende kunstnerisk utsmykning av hotellet Scandic Ørnen i Bergen.
Den arbeidsnarkomane perfeksjonisten gjorde alt for å få best resultat, uten hensyn til egen helse eller økonomi. Likevel ble han sjelden fornøyd og gikk jevnlig ned for telling etter endt oppdrag.
- Etter store prosjekt blir det et tomrom som er veldig vanskelig å fylle. Da forsvinner jeg inn i et svart hull, sier Morel.
Pengeproblemer gjorde vondt verre. Morel sa nei til jobber han ikke kunne stå for kunstnerisk, og våget sjelden å kreve tilstrekkelig honorar for store oppdrag. Dermed ble inntekten for liten til å dekke husleie, kontor og lån på utstyr.
I en periode bodde Morel i bilen. Han kjente seg mislykket og var skamfull. For å koble ut, tydde han til alkohol og selvskading.
- Når det foregår så mye drit i hodet som jeg ikke har kontroll over, alt er fullstendig kaos, da blir det å smelle hodet i veggen slik at jeg slipper å tenke på annet enn smerten. Akkurat som å jobbe frenetisk med et oppdrag eller trene meg halvt i hjel, blir selvskadingen et substitutt, for å slippe å føle noe.
Flere ganger havnet Morel på legevakten, hvor han snakket om å ta livet sitt. Før jul i fjor hadde han endatil planen klar. I stedet tok han fatt på den lange veien ut av mørket.
Menn snakker mindre om psyken
Mens Thomas Morel var på sitt mest deprimerte, fulgte Pandora Film ham med kamera. Regissør Ida Kleppe ønsker å vise noe mange menn kvier seg for å snakke om.
- Jeg ville skildre en mann som andre menn vil identifisere seg med, som tilsynelatende har et imponerende liv, men snu medaljen og vise at han har store problemer, sier hun.
Generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse bekrefter at menn sliter spesielt med å være åpen om mentale problemer.
- Vi vet at det er vanskeligere for menn å sette ord på følelser. Studier tyder på at det er en av forklaringene på de store kjønnsforskjellene i selvmordsstatistikken. Det har litt med mannsidealet å gjøre – menn skal helst fikse alt og ikke være så sårbare. Da blir det vanskeligere å si at man er lei seg, sier Gundersen.
- Samtidig handler det også om kunnskap. Når vi vet at få gutter søker hjelp for slike problemer, burde de få lære mer om psykisk helse, livsmestring og støtteapparatet. Heldigvis er åpenhet smittsomt.
Mesterkokk skal gjøre Speilsalen på Britannia til topprestaurant
Kom seg på beina igjen
For Thomas Morel går det bedre nå. Etter flere innleggelser på psykiatrisk avdeling kom han gradvis til hektene.
Et viktig vendepunkt var å få fast jobb i et kommunikasjonsbyrå, som også skaffet ham en liten hybel. Kunstneren innså at han måtte gjøre noen kompromisser for å få tilværelsen til å fungere. Noen ganger må han ta enkle oppdrag, få betalt og ikke tenke mer på det.
- Jeg har lyst til å være perfeksjonist, men jeg har ikke lyst til å bli syk av det, sier Morel.
- Så jeg begynner å lære meg at det går an å lage bilder som jeg ikke står for 100 prosent, men gjør kundene fornøyde, slik at jeg kan betale regningene.
Hovedgrunnen til at han har kommet seg ut av det svarte hullet, er imidlertid forholdet til menneskene rundt ham.
- Det viktigste er at jeg har fått større aksept for hvordan jeg er skrudd sammen. Det er derfor jeg stiller opp i denne dokumentaren, sier Morel.
- Jeg kommer alltid til å ha oppturer og nedturer, men lærer meg å leve med det. Dersom historien min kan hjelpe andre, se at det går an å fungere helt fint og ha slitsomme perioder i tillegg, så er det kanskje ikke så gale likevel.
Kunstnersinn
Morel forteller at han har slitt med ustabil psyke siden guttedagene, særlig etter at familien flyttet fra Nederland til Sogn da han var 16. Allerede som 18-åring tok han opp millionlån til utstyr og satset på et ustabilt, kunstnerisk yrke.
Regissør Kleppe er nysgjerrig på sammenhengen mellom kunst, personlighet og sykdom.
- Mange kunstnere har jo en annen virkelighetsforståelse, som kanskje ikke er sunn på alle måter. Personligheten til Thomas kan ikke løsrives fra sykdommen. Kan kunsten? spør hun.
Hovedpersonen tror ikke det, verken i hans eller mange andres tilfelle.
- Helt uten sammenligning: Nesten alle som har endret noe eller skapt noe som fremdeles har betydning, de hadde det sånn. Einstein, Picasso, Van Gogh, Steve Jobs – alle hadde den rastløsheten der de til tider ikke fungerte og til andre tider fungerte mer enn vanlig.
- Har du et råd til andre kunstnere som sliter?
- Tro på deg selv, vær ærlig med deg selv og kjenn deg selv. Du jobber for å kunne leve et godt liv, du lever ikke for å jobbe. Hvis det begynner å snu, må du vurdere om du skal finne på noe annet.