De siste dagene opp mot onsdagens verdenspremiere har «Star Wars: The Last Jedi» blitt hypet som en av de beste Star Wars-filmene. Det er mulig å forstå begeistringen totalt sett, selv om filmen som helhet er for lang og noe ujevn.
Det er likevel lett å gledes av en «Star Wars»-film som starter med stjernekrig, har den største rollen til Mark Hammil som Luke Skywalker siden 1983s «Jediridderen vender tilbake». Ja, kanskje hans beste rolle i serien.
Når filmens siste del dessuten visualiserer kampen mellom det gode og det onde bedre enn de fleste filmene i serien, er det lett å skjønne begeistringen hos de som ser på universet til George Lucas som en av de store eventyrfortellingene i vår tid.
Den niende «Star Wars»-filmen er kapittel åtte i serien, og en fortsettelse av 2015s «The Force Awakens». Fjorårets noe overvurderte «Rogue One» var en frittstående film. Av de tre «nyeste» filmene som er laget etter at Disney kjøpte universet, er «The Last Jedi» den første som er skrevet og regissert av en visjonær, original filmskaper.
Rian Johnson gjorde seg bemerket alt i debuten med krimthrilleren «Brick» (2005). Hans beste film, sci-fi-thrilleren «Looper» (2012) var sannsynligvis den som gav ham jobben med «Star Wars». De første 90 minuttene her blir litt for lange, med for mange av franchisefilmens pliktløp. Selv på det jevne bidrar likevel humor, sidespor og nye og gamle figurer til at filmen bygger godt på gammel «Star Wars»-følelse, samtidig som universet er radikalt modernisert.
Aldri har det vært så mange sterke kvinneskikkelser og så stort mangfold i et typegalleri i en Star Wars-film. Lignende grep ble gjort i fjorårets «Rogue One» og til en viss grad i «The Force Awakens». I førstnevnte til ganske flat effekt, nesten litt påtrengende politisk korrekt gjort.
Det beste med «The Last Jedi» er hvordan den bygger videre på de nye karakterene fra «The Force Awakens», samtidig som den enda bedre enn den går til kjernen på de tre «klassiske» filmene fra 1977–83 og får Luke Skywalker skikkelig på banen igjen. I en rolle og rolleprestasjon jeg strengt tatt ikke trodde Mark Hammil var i stand til.
Scenene hvor Rey drar til en øy i havet for å overtale Luke Skywalker til å bidra i motstandskampen har et sus av «Ringenes Herre» over seg, i en filmserie hvor mennesker i natur ikke utgjør mange av høydepunktene. Mens Adam Driver og den nye mørkemannen Kylo Ren var en liten skuffelse i «The Force Awakens» kommer figuren, skuespilleren og kampen mellom gode og mørke krefter bedre til sin rett her.
«The Last Jedi» lever heldigvis ikke helt opp til tittelen. Det er heller ikke den beste «Star Wars»-filmen, men den fyller godt på med mening, kjerne og eventyrlig behandling av store spørsmål. Gode folk i store og små roller og rørende gjensyn med avdøde Carrie Fisher gir en film som gir det man bør forvente av en åtter i milliardklassen – og litt til.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG