Journalist og snushøne Cajsa Coren blir denne gangen engasjert av en mystisk fremmed til å nøste opp i en femten år gammel forsvinningssak.

Jenta Julia forsvant en sommernatt i 2002 fra Cajsas hjemplass på vestlandet, der hun og familien for tiden oppholder seg.

Cajsa er bare så vidt i gang med å intervjue vitner da mannefallet begynner. Vi forstår det går en morder løs, en morder som vil skjule både varme og kalde spor. I handlingen veves også historien til en livstidspasient i psykiatrien inn, og gjennom den får vi et inntrykk av det siste århundrets skiftende holdning til mental sykdom.

LES OGSÅ: Krim å lære av

Som heltinne framstår Cajsa Coren som en litt blass utgave av Liza Marklunds Annika Bengtzon. Fra vi møtte henne første gang i «Noen vet» har hun mistet litt av farten, og det er vanskelig å få tak i hvem hun er, annet enn en litt prektig og snusfornuftig småbarnsmor.

Til forskjell fra mange andre som gir seg i kast med krimsjangeren, har Trude Teige ingen utviklingskurve i sitt forfatterskap. På tross av at dette er hennes femte krim har hun ennå ikke tilegnet seg sjangerens triks og hemmeligheter.

Teige skriver kanskje om kriminalitet, men god spenningslektyre skriver hun ikke. Eksempelvis går det igjen som et fast mønster at når et spørsmål stilles i avslutningen av et kapittel, så blir det raskt besvart i det neste. Her er det ingen vilje til å holde på spenningen, eller tro på leserens konsentrasjonsspenn.

Mange av premissene plottet bygger på er såpass usannsynlige at en garvet krimleser vil ha problemer med å overse det. Dette gjelder flere ting, fra politiets arbeid til den noe søkte løsningen. Det nærmest reportasjeaktige språket gjør at det forblir en avstand mellom leser og fortelling, Teige unngår å bruke grep som kunne fått leseren til å reagere følelsesmessig. Så når Cajsa selv blir pasient, utnyttes ikke dette som den dramatiske hendelsen det er. Snarere oppleves skildringen av kulen i brystet som en slags forbrukertvist med helsevesenet.

Anmeldt av MARIA ÅROLILJA RØ