«Jeg er ikke så veldig begeistret for skuespillere som regissører – regi er et eget fag!»

Skuespiller Mads Bones hadde akkurat troppet opp på kontoret til den nyansatte teatersjefen ved Trøndelag Teater, Kristian Seltun, med ambisjoner om å regissere en forestilling. Og fikk klar beskjed i retur.

- Nå skal det sies at Kristian samtidig signaliserte at han er åpen for alt, noe han også har bevist. Men han måtte komme og sjekke «Slaget på Testiklestad» før han våget å gi meg regiansvar, smiler Bones.

Seks premierer på 15 måneder

Der og da var det lite som tydet på at vi, bare få år senere, ville sitte med Bones og kollega Olve Løseth for å snakke om et år med uvanlig stor suksess – riktignok som skuespillere, men minst like stor i roller som manusforfatter og regissør.

De to har nemlig lagt bak seg et bemerkelsesverdig år. Eller, strengt tatt strekker perioden seg lenger. Siden sommeren 2016 har de hatt premierenerver for egne oppsetninger hele fem ganger – i Bones’ tilfelle seks, om en regner med hans «Alice i Eventyrland» (manus og regi) for Teaterhøgskolens sommerteater i Oslo i juni. Hør bare her:

August 2016: «Slaget på Testiklestad». November 2016: «Juleevangeliet – The Smash Hit Musical». Februar 2017: «Robin Hood–Rai-Rai i Sherwoodskogen». Juni 2017: «Alice i eventyrland». August 2017: «Slaget ved Testiklestad». November 2017: «Juleevangeliet–The Smash Hit Musical».

- Året har i alle fall gått fort, er de enige om.

- Seks forestillinger på under halvannet år er i overkant. Samtidig ønsker vi å holde rytmen og pulsen oppe, forklarer Løseth.

- En form for smerte

De forteller at det har vært hardt arbeid, mye glede - men også en god del angst. Som for litt over et år siden, da de hadde seks uker på seg til å lage «Juleevangeliet» på nullbudsjett. Eller da de med «Robin Hood» rykket opp til storformatet og høye forventninger om publikumssuksess – og fallhøyden ble desto større. Hadde den forestillingen gått på snørra, hadde alt sett annerledes ut.

- Det er jo en form for smerte, men det er fordi det koster noe. Som Marit Bjørgen når hun leder mot slutten av tremila – det gjør vondt overalt, men følelsen er likevel god. Så ante vi jo også at vi satt på noe bra, forteller de.

Slapper ikke av

Sjelden har floskelen «bygge stein på stein» vært mer passende. Og det hele startet med «Nøtteknekkeren» i 2013, der duoen samarbeidet med Matilde Holdhus og Kyrre Havdal. Folk gikk mann av huse for å se den, og Adresseavisen kalte forestillingen «en sjarmbombe». Suksessen med «Nøtteknekkeren» ga duoen solide doser selvtillit. Så mye at de gikk utrøndersk høyt ut i dialogen med Folkemuseet, og lovte stinn brakke på «Testiklestad». Da det gikk enda bedre enn de hadde lovt på forhånd, fikk de mer frihet og ansvar også på Trøndelag Teater.

- For hver gang det går bra, blir det lettere å komme til sjefen med en ny idé. Men du kan ikke surfe på tidligere suksesser, ideen må være god nok og begge parter må tenne på den. Vi har aldri tillatt oss å slappe av og nyte det vi har gjort, vi prøver å gjøre framoverlente ting vi tenner på selv, mener Løseth.

Fulgt hverandre i 20 år

Mads Bones og Olve Løseth, begge representanter for den nye generasjonen som har vitalisert Trøndelag Teater de siste årene, har kjent hverandre i over 20 år. De møttes første gang i Teaterlaget i BUL, der Mads hadde spilt siden han var 10, men der Olve først kom inn som 14-åring.

- Der kom han da, den smellvakre gutten alle jentene ble forelska i og som kapret alle hovedrollene. Det ble en del skuling i starten, men så var han så innmari likandes! Det ikke gikk lang tid før vi ble venner, sier Mads.

Siden har veiene deres i grove trekk fulgt hverandre. De gikk sammen på dramalinja på Ringve videregående, og videre til Det Statlige Russiske Akademi for Teaterkunst i Århus i Danmark.

- Lokalene lå i et nedlagt slakteri, vegg i vegg med et aktivt slakteri. Det var stank og strømming av kyr jevnlig. Helt jævlig!

Nådeløs russisk pedagogikk

Trønderne måtte fort venne seg til en russisk pedagogikk som er ganske annerledes enn den norske. Der påpeking av feil var viktigere enn ros av det som er riktig. Synk eller svøm, den sterkestes rett.

- Sett i ettertid er det en tid vi ikke ville vært foruten. Vi lærte masse, men kanskje ikke akkurat pedagogikk, der har vi mer tro på at det lønner seg å ha hjertet på rett sted. Det er folk vi studerte med som knapt har stått på en scene siden, forteller de.

Når det røynet på var det godt å være to.

- Det ble utrolig viktig å ha noen å debrife med. Vi har veldig lik oppfatning av situasjoner, og byttet på å løfte den andre når det var tøft.

Skravling, skriving og rødvin

Når vi kommer inn på dynamikken i det kreative arbeidet dem imellom, hevder de at de har jobbet så mye sammen at de ikke lenger reflekterer særlig mye over rollene sine, styrker og svakheter. Det meste flyter sammen. De forklarer at de kaster så mange baller opp i lufta som mulig, og veksler på å sjonglere dem.

Når de skal skrive, drar de ofte til Oppdal eller Giske. Der sitter de sammen, innelåst på ei hytte i flere dager, med generøse mengder rødvin og «har det jævlig artig». Skravler lenge og mye, skriver ned scener og spiller dem ut mot hverandre. Diskuterer replikker ned på kommanivå. Veldig ofte er komponist Kyrre Havdal, som står for musikken på de fleste av duoens prosjekt, med på lasset. De beskriver møtet med Havdal som en «game changer». Mer enn å bare lage musikken, beskrives han også som en premissleverandør i utviklingen av historielinjer og univers.

- Kunne dere tenkt dere å jobbe oftere hver for dere?

- Det er viktig å få testet seg på egen hånd, og samarbeidsformen vår er ikke skrevet i stein. Men det er jo gøyere å skape sammen! Sparringsperioden er halve moroa. Bare se på Anne B. Ragde, som må sitte der helt alene med historien sin – da går det fort på rævva – bokstavelig talt, smiler Bones.

Ville bli sjef

Til sommeren blir det, til tross for at de sa at det var siste gang i 2017, en ny runde «Testiklestad». Høsten 2018 står en bearbeidet versjon av «Nøtteknekkeren» for tur, men duoen har selvsagt flere og topphemmelige planer.

- Vi har en bra dialog med den nye teatersjefen, og mye spennende på gang.

Ny teatersjef, ja. I et år preget av suksess på alle kanter, var det kanskje et nederlag for Bones at teatersjefjobben, som han hadde søkt på, i stedet gikk til Elisabeth Egseth Hansen.

- Jeg søkte ikke på jobben på tull, og hadde mine visjoner. Men da hadde jeg måttet gå inn på et helt annet spor, så jeg lever godt med at det ble som det ble, sier Bones.

- Hvor lenge får vi beholde dere i Trondheim, da?

- Hehe, si dét. Olve har kjæresten sin i Oslo og vi er klar over at det vi gjør er blitt lagt merke til. Vi er begge trondheimspatrioter, og jobber på et åpent og levende teater. Men vi utelukker ikke noe.

- Jeg søkte ikke på teatersjefjobben på tull, og hadde mine visjoner, sier Mads Bones. Han hevder likevel at han lever godt med at en annen fikk jobben, og gleder seg til å jobbe under ny sjef.
- For hver gang det går bra, blir det lettere å komme til sjefen med en ny idé, sier Olve Løseth.