En film av den østerrikske mester og mørkemann Michael Haneke til jul, er som regel langt fra lystige saker. På den annen side har det gitt noen av de beste julepremierene i Norge i nyere tid, i form av «Det hvite båndet» (2009) og «Amour» (2012). Begge de filmene fikk fortjent Gullpalmen i Cannes. De burde også ha fått Oscar for beste ikke-amerikanske film.
«Happy End» er på noen måter en typisk Haneke-film, men i det ytre skiller den seg ganske kraftig fra det meste den 75-årige veteranen har gjort. For det første utspiller den seg i solen, i en familie på solsiden, i Frankrike. Nærmere bestemt i Calais, på et familiegods, hvor strømmen av immigranter og flyktninger ikke når fram til forgrunnen av bildene.
Etter verdenspremieren i Cannes ble «Happy End» mottatt av mange kritikere som en slags mellomfilm av Haneke, det vil si ikke på nivå med hans aller beste. Litt som Dardenne-brødrenes undervurderte «Kvinne, Ukjent» som gikk på kino i vår, ble Haneke etter mitt syn litt offer for å være så god så lenge, at selv en svært god film kan bli oppfattet som et lite antiklimaks.
«Happy End» låter som galgenhumoristisk ironi av en filmtittel av Haneke. Det er fristende å se filmen som det også. Den har nemlig mer humor enn de fleste av filmene hans, uten at det sier så mye. Bekmørk humor, selvfølgelig. Mens «Det Hvite Båndet» (2009) viste fascismens røtter tidlig på 1900-tallet, er det det gamle Europas forfall i dag som skildres her.
Les også «Gullpalmen til Haneke»
Vi møter tre generasjoner pluss ei 12-årig jente i en fornem familie med voksende sprekker i fasaden. Familieoverhodet spilles av 87-årige Jean-Louis Trintignant, som var så formidabel i «Amour». Isabelle Huppert spiller datteren som styrer familiefirmaet, men er i ferd med å loverlate noe ansvar til sin ustabile sønn.
Et av de forbløffende grepene i «Happy End» er bruken av sosiale medier direkte på film. Filmen starter med at 12-årige Eve tar livet av familiens hamster og muligens også sin mor, sorgmuntert formidlet via Snapchat. Begge dør før filmen er helt i gang. Jenta flytter så til faren, som bor med sin nye familie på familiegodset ved Calais i Nord-Frankrike.
Det er vanskelig å se «Happy End» uten å se et bilde på et Europa i forfall og endring. Flyktningkrisen nevnes knapt, men blir likevel et bakteppe når familiens sorte får krasjer moras familiefest ved å ta med afrikanske flyktninger. Familiefirmaet trues av en alvorlig arbeidsulykke i byggebransjen.
Familieoverhodet, mesterlig spilt av Trintignant, prøver å få noen til å ta livet av seg. Faren til den 12-årige jenta har ny kone og nytt barn, samtidig som han dyrker et mørkt, intenst forhold til en annen kvinne på nett. Som hans mer teknisk oppdaterte unge datter overvåker. I en besk, men ikke ensidig kald film om tomme, rike mennesker, innhentet av seg selv og verden utenfor.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG