Dette ganske korte, severdige britiske dramaet er en overraskelse på flere måter. For det første er det overraskende at den ofte eksperimentelle filmskaperen Sally Potter har skrevet og regissert et så streit, klassisk drama. «The Party» ser ut som godt filmet teater, men er et originalmanus, som pirker godt og beskt på venstresiden av den britiske middelklassen.
Kristin Scott Thomas spiller vertinnen som har invitert sine nærmeste venner for å feire at hun har blitt skyggeminister for Partiet, som nesten må være Labour. Timothy Spall spiller ektemannen, som ser ut som han er i trance over platespilleren og vinglasset. En etter en kommer gjestene som alle bærer på hemmeligheter og konflikter, som kommer på bordet i løpet av festen.
Les også anmeldelsen av «The Killig Of A Sacred Deer»
Som en slags moderne tragikomisk variant av T. S. Eliots «The Cocktail Party» skrus dramaet til. Filmet i utsøkt svart-hvitt, med eminent rom både for skarpe ansikt og skarpe tunger i replikkføringen, er «The Party» en fornøyelig oppvisning i ensemblespill og et godt eksempel på at man også på film kan komme langt med gode skuespillere, en god tekst og en platespiller.
Patricia Clakson er herlig som kyniker, Bruno Ganz fornøyelig som aromaterapeut, mens Cillian Murphy er økonom på kokain. I en film som rister i samliv og idealer hos halvgamle, velstående raddiser til fornøyelig og litt rystende resultat.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG