I en tid og i et klima hvor identitetspolitikk ser ut til å bli skyteskive for både venstre- og høyresiden, er «En fantastisk kvinne» en god film til rett tid. Sebastián Lelios velspilte relasjonsdrama fikk Sølvbjørnen i Berlin, og er nominert til Golden Globe for beste ikke-amerikanske film. Den er dessuten blant de ni filmene som står igjen i samme kategori i Oscar.
Det er lett å forstå begeistringen. 43-årige Lelio tar med dette posisjonen ved siden av Pablo Larrain som ledende chilensk filmskaper med internasjonalt gjennomslag. Mens landsmannen og kollegaen borer røft i chilensk historie og samfunnsliv, profilerer Lelio seg med relasjonsdrama rundt mennesker som sjelden er i sentrum for slike.
Les også «Fæle katolske prester»
Lelios forrige film, «Gloria» (2014) som også gikk på kino i Norge, var et finstemt portrett av en fraskilt kvinne i slutten av 50-åra, med mer eller mindre beklemmende utflukter på sjekkemarkedet for godt voksne.
Som i regissørens forrige film fra eldrediskoens rus og bakrus, har «En fantastisk kvinne» en hovedrolleprestasjon fra øverste hylle. En av de store kvalitetene til Lelio som regissør og historieforteller er hvordan han går rett på sak, med omriss av typer og miljø, for så å la personer og historie ta vendinger hvor det sjelden er lett å forutsi hva som vil skje.
Et annet fint trekk ved Lelios måte å fortelle historier og om mennesker på, er at han ikke lar sine hovedpersoner i stikken. En film som starter med at en eldre mann drar fra nattklubb med en ung transkvinne og går til sengs med henne, for så å ta den store kvelden, bærer bud om vovet drama om sex, legning og identitet. Det er helt feil.
Tittelen «En fantastisk kvinne» og plakatbildene av Daniela Vega i hovedrollen kan sikkert forlede noen til å tro at det spilles på leken ironi og sensuelle spenninger mellom ung transkvinne og eldre velstående mann. Marina, som kelneren og nattklubbsangeren vil bli kalt, viser seg å være det mest normale, mest anstendige mennesket i filmen.
«En fantastisk kvinne» lar oss møte sorgen over plutselig død, sett fra en transkvinne. Aller best er filmens blikk på hvordan omgivelsene, som avdødes ekskone, søsken og barn, men også helsepersonale og politi behandler den sørgende som noen de helst ikke vil vite av.
«Jeg er som deg», sier Daniela til flere av menneskene og fordommene hun møter på sin vei. Noen av de verste situasjonene skapes av noen av dem som vil henne best, som politikvinnen som «kjenner slike som henne», og tror hun er mishandlet etter sexsalg.
Humor, varme og musikalitet er med på å gjøre «En fantastisk kvinne» overraskende varm og fin, til å handle om en sint og bitter transkvinne som ikke ansees verdig en plass i det offisielle rommet for sorg for mannen hun delte seng og leilighet med.
En film som velger å runde av til lyden av Alan Parson Project til rulletekstene, skal være svært god for ikke å få trekk i min bok. «En fantastisk kvinne» kommer forbløffende godt fra det også.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG