- Vi møttes hos en hippie i skogen. Et vennepar tok meg med, jeg måtte absolutt møte en franskmann som var der på besøk.
Frøydis De Damas D'Anlezy ser bort på mannen sin, Louis. På gulvet mellom dem sitter Maria Sofia, et lite sjarmtroll på 16 måneder med sans for blits, besøk og småkaker. Hun er selve symbolet på at foreldrene har fått ny retning i livet.
Vi spoler tilbake til start: I 2012 er Frøydis 27 år, bor i Trondheim og gjør det rett så bra med bratsjen sin i Trondheim Symfoniorkester, TSO, og ikke minst i Trondheimsolistene, der hun har vært et selvsagt medlem i flere år. Men forholdet til kjæresten er slutt, og hun er på et mørkt sted i livet.
Det står ikke bedre til med 25 år gamle Louis. Han seiler for vinden i sin gamle trebåt, men strander i Orkdal - tom for mat, vann, drivstoff og penger. Hippien i skogen forbarmer seg over ham.
- Jeg hatet alt, meg selv og livet mitt. Jeg hadde Aningaak, min trofaste firbeinte som følger meg i ett og alt. Men selv hunden var nedtrykt, der han luntet bak meg. Som et speilbilde på meg selv. Jeg hadde valget mellom å henge meg eller åpne hjertet mitt for Gud... og Frøydis, sier Louis med åpent blikk.
Det første møtet
- Louis var en veldig høflig mann, men manglet, eh… de undertonene som andre menn har. Han kom ikke med tilnærmelser, det var uvant. Ofte er det jo en fysisk tiltrekning som er første steg, mener Frøydis.
Men de fant tonen, de to. Hun protestant, med foreldre som begge er organister i den norske kirken, og Louis med en far som var diakon i den katolske kirke. Ingen av dem levde med Gud da de møttes, og begge følte savnet.
- I 2014 kjøpte vi en hytte i Malvik-skogen, uten vann og strøm. Det ble et enkelt liv, med refleksjon og mange dype samtaler. Vi ble godt kjent, fant ut hva vi ønsket oss og hvordan vi ville leve, forteller Frøydis.
Paret søkte etter en menighet som passet dem, og fant fred i den katolske kirken.
- Alt falt på plass. I den katolske kirka føler jeg nærværet av Gud, og jeg får mer innhold og utdanning hos katolikkene, sier Frøydis, som går i undervisning for å konvertere.
LES MER: Julaften sitter de i et telt langt til fjells
Farvel til bylivet
Etter at Frøydis og Louis ble enige om å leve sammen, giftet de seg og startet jakten på et gårdsbruk. De ville leve et enkelt liv på landet.
- Gården måtte være passe stor, ikke for dyr og ha overkommelig avstand til byen. Jeg er den som har fast inntekt, og spiller jo fortsatt i TSO, sier Frøydis.
Da gården på Elvran dukket opp slo de til, og i august flyttet de inn med gårdshund, et kobbel av huskyer og åtte måneder gamle Maria Sofia.
Siden har Louis bygget hundegård for 20 alaskan huskys, og etter fire valpekull sitter de fortsatt igjen med sju valper. I fjøset bor geiter, en geitebukk og tre katter, og på tunet troner gårdshunden Aningaak - verdens beste «bror».
- Vi hadde høner også, men da de sluttet å gi egg gjorde vi kort prosess. Nå ligger de i fryseren, forteller Frøydis.
LES PORTRETT: En temmelig vill en
Arven fra Munkeby
Hvis den flotte geitebukken har gjort jobben, kommer søte, små geitekillinger til å sprette rundt i fjøset til våren.
- Vi er litt usikre, for bukken er ny i flokken, men trolig kan vi melke geitene fra april til desember. Da starter hundesesongen.
Planen er å bli småskala osteprodusenter, på produksjonsanlegget de har arvet fra munkene på Munkeby Mariakloster i Levanger.
- Når desember kommer, åpner vi for gjester som får kjøre hundeslede på en tredagers tur til Nedalshytta. Dette vil være som en retreat, som avsluttes med besøk i Nidarosdomen, kanskje en konsert med TSO og andre kulturelle opplevelser i Trondheim, forteller Louis ivrig og legger til; - Trondheim er fantastisk, og har blitt byen i mitt hjerte.
LES OGSÅ: Alle skal på julekonsert
Åpner hjemmet
Mens Louis, agronomen og den som er mest handy i familien tar seg av dyr og gårdsarbeid, skal Frøydis være vert for gjestene og sørge for mat og omsorg. For å få hjelp, og samtidig hjelpe andre, er de tilknyttet organisasjonen Workaway.
- Vi tar i mot folk som ønsker å oppleve Norge, lære språket og kulturen. De bidrar med barnepass eller gårdsarbeidet fem dager i uken, mot kost og losji. Akkurat nå har vi et par fra Frankrike som bor hos oss, forteller Frøydis.
Hun synes ikke det er det minste slitsomt å ha folk boende så tett på familien.
- Bygda har tatt i mot oss med åpne armer, ikke minst Jo Sætre som vi kjøpte gården av (far til NRK-profil og avdøde Anbjørg Sætre journ. anm.), som dessverre døde i høst.
- Frøydis spilte i begravelsen hans, forteller Louis.
- Og Louis bar kisten hans. Jo ønsket at den nye mannen på gården skulle bære ham.
I gården på Elvran har det alltid vært mye folk, det er en tradisjon de nye eierne ønsker å videreføre.
- Etter å ha bodd i hytta lærte vi å klare oss med det nødvendigste. Da blir jeg, meg og mitt lite viktig. Vi har et stort hus, og vi ønsker å dele freden og gleden vi har her, ikke minst som medmennesker. Det er mange som er i en vanskelig situasjon, og som trenger hjelp. Her kan de lære, samtidig som vi får gi.
LES MER: – Sorgen over Gunvor og Anbjørg går inn i hverandre
- Tid for å slippe til andre
Frøydis er profesjonell musiker, og ved siden av jobben i TSO har hun vært et viktig medlem av Trondheimsolistene. Det kan bli tøft å kombinere med livet på Elvran.
- Jeg har blitt mor, kone og vert her på gården, og det er noe med å gi slipp på egoet sitt. Forstå meg rett, jeg elsker og spille og skal fortsette med det, men det kommer en tid hvor det er riktig å slippe til andre.
Så hva tenker dere om fremtiden?
- Kristen tro er en gave. Der er vi nå, og vi setter seil. Det er stor fart og tidvis skummelt, og vi vet ikke helt hvor vi skal. Men uansett hva vi gjør eller ikke gjør, så har vi troen. Den kan vi støtte oss på når det ikke går så bra, sier Frøydis.