Henrik M. Dahlsbakken er en norsk filmskaper helt utenom det vanlige. Den selvlærte 28-åringen fra Hamar er med «Rett vest» kinoaktuell med sin fjerde spillefilm på fire år. I løpet av året kommer det ytterligere to spillefilmer fra hans hånd, slik at han vil være en av tidenes mest produktive norske filmskapere under 30.

Alle spillefilmene til Dahlsbakken er skrevet, regissert og produsert av ham. De er svært forskjellige, selv om de har noen klare fellestrekk. Blant annet framstår de alle mer lovende enn helt vellykket. I sum er likevel «Rett Vest» sammen med «Cave» (2016), «Sensommer» (2016) og «Å vende tilbake» (2015) en imponerende etablering av et slags forfatterskap som norsk film ikke har mange av.

Etter thriller, psykodrama og relasjonsdrama, er «Rett Vest» en slags tragikomisk blanding av relasjonsdrama og roadmovie. Benjamin Helstad spiller en musikklærer på barneskole på Østlandet som i starten av filmen mister jobben. Dagen hans blir ikke bedre av at faren, spilt av Ingar Helge Gimle, trenger hjelp for å komme over konas bortgang etter kreft.

Til å være et komisk drama som starter med fyll, død og en aldrende mann i kvinneklær, er «Rett Vest» imponerende nedtonet i spill og typer. Spill og karakterer er filmens store styrke, mens selve historien er mer ordinær og forslitt, med et slags «Norge Rundt»-preg på lett motvillig buddy-film om far og sønn på vei til Vestlandet for å hedre den avdøde kona og mora til duoen.

Det er godt å se hvordan Dahlsbakken gjenbruker skuespillere fra sine tidligere filmer, og lar de fleste av dem skinne på lerretet i interessante roller. Ingar Helge Gimle og Benjamin Helstad står godt til hverandre som far og sønn i nåtidsplanet.

Sønnens tilbakeblikk på oppvekst og familieliv er ikke like godt forløst. Det gjør at far-sønn-dramaet tidvis kommer litt i skyggen av de mest interessante menneske de møter langs veien. Som møtet med en av farens tidligere kjærester, spilt av Anne Krigsvoll, som fjellbonde og veteran fra Studentersamfundet i Trondheim, gift med en tidligere jazztrommis, lam fra nakken og ned etter en siloulykke.

Spillet mellom Krigsvoll og Reidar Sørensen som hennes ektemann gir frodige, finstemte scener av eminent bruk av dyktige veteraner. Per Schaanning får skinne som typete trafikkpoliti i en leken scene, og Henrik Mestad og Ine Jansen gir herlige karikaturer av stressede foreldre på bilferie.

Filmen er gjennomgående mye bedre på mennesker, landskap og miljø enn plott. Turen er mer interessant og bedre skildret enn målet for reisen, som er norgesmesterskapet i quilting på Ona. Filmen balanserer noe ujevnt mellom folkekomedie, lett absurd roadmovie og finstemt far-sønn-drama.

Kanskje burde Henrik M. Dahlsbakken ha laget litt færre, mer gjennomførte filmer. På den annen side bærer variasjon, produktivitet og finfin bruk av skuespillere bud om utålmodig utvikling hos en filmforteller med evne og vilje til å skildre folk og liv på lerretet.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også Adressas anmeldelse av den aktuelle norske storfilmen «Den 12.mann»