Vanskelige tider gir flere filmer og fortellinger om Winston Churchill. «Darkest Hour» er kraftfull, mytologiserende historiefortelling som mandag ga Gary Oldman Golden Globe for hovedrollen. Det er overraskende om han ikke blir nominert til Oscar også.

Her er nemlig en god, gammeldags Oscar-film. En slags britisk «Kongens Nei» med litt mer brodd og filmatisk kraft. Som bred historisk filmfortelling plasserer den seg mellom Oscar-grossisten «Kongens Tale» (2010) og fjorårets «Dunkirk». Historien tangerer begge og utspiller seg hovedsakelig i maidagene 1940. Som film ligger den nærmere «Kongens Tale» og tv-serien «The Crown» enn Christopher Nolans dristige storverk.

Egentlig burde det ikke vært mulig for Gary Oldman å spille Churchill. Han har verken kropp, utseende eller stemme som gir gode forutsetninger til å spille ham. Den tidligere arbeiderklassegutten Oldman startet filmkarrieren med å spille punkikonet Sid Vicious i 1986. Siden har han bygget posisjon som en av verdens beste og mest særpregede filmskuespillere.

«Darkest Hour» kommer i en bølge av filmer og tv-serier om eller med Churchill. Flere av dem har hatt ypperlige tolkninger, som John Lithgow i første sesong av «The Crown» og Brendan Gleeson og Albert Finney i HBO-filmene «Into The Storm» (2009) og «The Gathering Storm» (2002). Brian Cox spiller ham i fjorårets «Churchill» som ikke har vært på norsk kino. Oldmans Churchill er ikke den mest portrettlike, men den best filmatiske.

I likhet med «Kongens Nei» kan «Darkest Hour» beskyldes for vel mye dyrking av nasjonale myter og heltebilder. Det er likevel mer dramatisk futt i Joe Wrights film. Delvis fordi filmen spiller godt på hvor dårlige forutsetninger Churchill hadde for å lykkes da han overtok som statsminister i et krigsherjet Europa. Mannen som første ble spurt og sa nei, Lord Halifax (Stephen Dillane) blir sammen med Neville Chamberlain de egentlige skurkene i filmen, fordi de vil ha fredsforhandlinger med Hitler.

Filmen spiller effektivt på Churchill-mytologien, som whisky til frokost og replikk-kunst. Selv om den største fysiske anstrengelsen han gjør i filmen er å gå trappene til T-banen, og de fleste vet hvordan historien ender, er filmen mer spennende fortalt enn actiondramaet i «Den 12. mann». Flere scener løfter filmen fra solid til svært severdig. Det gjelder møtene mellom Churchill og kong George, i dirrende filmatisk spill mellom Oldman og hans fremste arvtager på lerretet, australske Ben Mendelsohn.

Den mest dramatiserte, minst realistiske scenen gir filmen mye av dens sjel og patos. Filmens t-banevariant av da kongen tok trikken i Norge, hvor Churchill møter folket i undergrunnen før en avgjørende beslutning, gjør «Darkest Hour» til en oppløftende film, om da det så som mørkest ut for Europa og verden.

Filmen får norsk kinopremiere fredag 12.januar.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også kommentaren «Mye verre under krigen»