Woody Allens navn har blitt nevnt flere ganger i kjølvannet av Metoo-revolusjonen i USA. Sånn sett er det sikkert lurt at han for en gangs skyld har laget en film om forholdet mellom en voksen kvinne og en langt yngre mann, i stedet for omvendt, som vanlig.
Det beste å si om «Wonder Wheel», en allensk blanding av familiedrama inspirert av Eugene O'Neill, gresk tragedie og amerikansk 50-tallsnostalgi, er at den har en god rolle for Kate Winslet. Samt at mesterfotograf Vittorio Storaro imponerer også på begrenset budsjett.
Ukritiske Allen-dyrkere kan finne gleder i bagatellen av en 50-tallspastisj. Jim Belushi prøver å være James Gandolfini som karuselldriver, mens Justin Timberlake sliter med å låte som om han er fra 50-tallet som den unge elskeren til Kate Winslets frustrerte fruetype.
Selv på sitt svakeste glimter Allen til, men som helhet, i regi, manus og spill, er «Wonder Wheel» blant veteranens mest forglemmelige filmer.
Flere av de beste eller mest undervurderte filmene til Allen er blant de hvor han ikke prøver å være morsom, gjerne med en strålende kvinnerolle i sentrum. «Blue Jasmine» (2013) er det ferskeste eksemplet fra den hylla. Kate Winslet gjør en av sine beste og største filmroller på lenge, men manus, resten av ensemblet og regien hever seg sjelden over det bagatellmessige i veteranens nye film.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG