Fire karakterer i et lite rom, med to små vinduer og en døråpning. Verden utenfor blir stort sett omtalt i fortid. Verden byr ikke lenger på særlig store muligheter.

Kanskje er dette verden etter den store katastrofen, atomkrigen. Kanskje er vi allerede på den andre siden, i det evig repeterende etterlivet. Men kanskje helst er vi ved det aller mest skremmende: at dette er bildet på det livet vi lever til daglig, symbolet på livets iboende meningsløshet.

Samuel Beckett var en ledeskikkelse i den franske intellektuelle pessimismens glansalder. «Sluttspill» er hans nest mest spilte stykke.

Hans «Mens vi venter på Godot» er et pessimistisk mesterverk, der det trivielle veves sammen med det absurde, og den grunnleggende pessimismen veies opp mot humor og en liten stripe av absurd håp.

Her er alt håp visket bort. Dette er slutten. Tittelen «Sluttspill» er hentet fra sjakk-terminologien, fra det punkt i et sjakkparti da det bare er de to kongene og noen få statister igjen på brettet. Valgmulighetene er få, repetisjonsmulighetene uendelige, så lenge en ikke ender i et fastløst mønster, i patt.

Samspillet mellom Hamm (Trond Petter Stamsø Munch) og hans tjener Clov (Jon Lockert Rohde) er da også preget av at tiden for fornyelse er over. Den resignerte bitterheten råder. Hamm er blind og lam, mens Clov må bevege seg hele tiden. Clovs foreldre Nagg (Hallbjørn Rønning) og Nell (Wenche Strømdahl) mistet begge beina i en trafikkulykke og sitter i hver sin søppelkasse, fra hvor de dukker opp med jevne mellomrom og trygler om velling.

Fire skuespillere, tre av dem helt stillestående, i en scenografi med få fiksfakserier (men de få er ganske så effektfulle) og med en bitter-resignert dialog. De blir ikke akkurat ellevill vårmusikal av slikt.

De som går til «Sluttspill» vil vel også vite hva de går til. Dette er en time og 45 minutter med selvpisking, en skikkelig pessimistisk start på teateråret 2018.

Det er litt tankevekkende, men kanskje ikke tankevekkende nok. Det er litt trist, men kanskje ikke trist nok. Det er litt morsomt, men kanskje ikke morsomt nok. Absolutt absurd, men likevel ikke absurd nok; sett oppimot en tidsalder og en virkelighet der det absurde er blitt en del av normaliteten.

«Sluttspill» er et kompromissløst stykke som i Trøndelag Teaters 2018-utgave er renskåret og kompromissløst utført i regi, scenografi og spill. De humoristiske mulighetene er søkt utnyttet til fulle. De fire skuespillerne formidler dialoger og monologer med autoritet, spesielt da Trond Petter Stamsø Munch i sin stillestående og krevende hovedrolle. Det er ikke mye å bebreide oppsetningen, men den får oss likevel ikke engasjert i karakterene. Slik vil det nok være i ni av ti oppsetninger av dette stykket. Det har gått møll i det absurde teater – tryllestøv må til for å løfte det, møllmidlet som Clov prøver å redde situasjonen med her, holder ikke.

«Sluttspill» er programmert til å ende i patt.

Ikke absurd nok: Trond Peter Stamsø Munch og Jon Lockert Rohde har hovedrollene i Sluttspill. Foto: Ole Ekker