Liberaces ord om at for mye av det gode er vidunderlig lar seg ikke nødvendigvis overføre til film. I så fall hadde «The Greatest Showman» vært en langt bedre film. Likevel er det mye ved både historien, filmversjonene av den og sangene som gjør «The Greatest Showman» til en spektakulær middelmådighet som noen vil hate, andre vil elske og jeg finner skuffende middels.

Mange av de store og/eller gode filmmusikalene som er laget utspiller seg i underholdningsbransjen. «The Greatest Showman» fortoner seg som en amerikansk variant av Baz Luhrmans «Moulin Rouge!»(2001) lagt til 1800-tallets New York og tonesatt av folkene bak sangene i «Frost» (2013).

Det mest overraskende ved den påkostede nye filmmusikalen er at den er regissert av en spillefilmdebutant. Australske Michael Gracey har bakgrunn fra reklamefilm og visuelle effekter i spillefilm. Det vises. På sitt verste ser ut og låter filmen litt som en 90-tallsreklame for mineralvann. På det beste ser den ut som en Disney-film av Baz Luhrman.

På den annen side, er noe av konseptet med «The Greatest Showman» at det skal være over-the-top med brød og sirkus for folket, fra damer med skjegg til verdens største og verdens minste mann.

Den berømte og beryktede underholdningsentreprenøren i New York på 1800-tallet, P.T. Barnum (1810-91) er en legendarisk skikkelse på godt og tvilsomt i amerikansk underholdningsindustri. I Hugh Jackmans tolkning i «The Greatest Showman» skildres han som en slags ridder for toleranse og en foregangsmann for anerkjennelse av mennesker som ser annerledes ut.

Selv om noen mener at Barum var rasist og utnyttet outsidere til å skape et slags «freakshow» av et sirkus, er Jackman i hovedrollen filmens sterkeste kort. Filmen tar seg dessuten gjennomgående sterke friheter med historien og kobler løst og ledig midten av 1800-tallet i New York med vår tids mentalitet.

Den store svenske operasangeren Jenny Lind (Rebecca Ferguson fra «Snømannen») blir en slags Adele-skikkelse, mens Barnum er en tolerant, egenrådig oppkomling. Zac Efron spiller en fiktiv karakter som sørger for at Barnum & co. får møte dronning Victoria. Til sanger av noe varierende kvalitet, men med flere potensielle musikalhits, skrevet av to av låtskriverne bak «La La Land».

Et av de berømte sitatene fra Barnum sier noe sånt som at ingen har tapt penger på å undervurdere smaken til det amerikanske publikum. Mye tyder alt på det det også gjelder for denne filmen.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av den premiereaktuelle Churchill-filmen «Darkest Hour»