Det finnes mange spel, og ikke rent få av dem handler om karolinerne. Men bare i Tydal føler du som publikummer vinterkulden på kroppen, bare i «Karolinerspelet» kommer du så tett på.

Det er i de tilsynelatende udramatiske grepene den sterkeste identifikasjonen ligger. Når soldater sitter i grupper på spelplassen og varmer seg rundt spredte leirbål, føler småhutrende publikummere trang til å tilrane seg en av plassene nærmest et av bålene.

I 1718 gjorde general Carl Gustav Armfeldt et mislykket forsøk på å innta Trondheim, og i det påfølgende tilbaketoget mistet 3000 soldater livet bare på strekningen fra Tydal til svenske Handøl, rundt nyttår 2018–19.

Sommeruniform og bitende vinterkulde er en dårlig kombinasjon, og de svenske soldatenes lidelser i kombinasjon med krigens innvirkning på den norske befolkningen, er blant det mest dramatiske som har skjedd i grensetraktene i Midt-Norge gjennom tidene.

Det blir spel av slikt, på det mest heftige på begynnelsen av 2000-tallet var det vel fem karolinerspel spredd på ymse steder. I det siste årene har bare «Elden» på Røros vært igjen på årlig basis.

I anledning 300-årsmarkeringen er 2018 selve Karolineråret i Tydal. Det blir innledet med et gjensyn «Karolinerspelet» som settes opp for første gang siden 2014.

Elisabeth Matheson har jobbet videre med Britt Stubbes originalmanus; og Catrine Telle har overtatt regissørstafettpinnen fra Arnulf Haga.

Hun har på kjent vis komprimert historien ytterligere; stykket er unnagjort på en time; og det er ikke mye snikksnakk eller kunstpauser å spore.

Nils Johnson, alias general Armfeldt, har en kort innføring om forhistorien, om den mislykkede beleiringen av Trondheim, om Karl XII's død, om sult, kulde, død – og den kompliserte tilbaketrekningen til Sverige. Resten av stykket er i sin helhet konsentrert om det som skjer i Bersvendgården i Østbygrenda i Tydal i løpet av kveld, en natt og en morgen.

Vi følger folkene på gårdens forberedelser på svenskens ankomst. Noen tar med seg kornforrådet opp på sommersetra, andre blir igjen på gården. En svensk desertør kommer før hæren og får skjul i gården, det går også nabokona Ingeborg med sine nyfødte tvillinger.

Så ankommer den skadeskutte svenske hæren, med sin forskjellige regimenter, og tar beslag på gården. De menige pleier sine skader, mens offiserene diskuterer strategier for retretten. Det oppstår konflikter mellom de fastboende og svenskene, men også allianser. Det er nabofolk dette, men mange felles referanser, felles kjente.

Handlingen og dialogene skifter raskt, og foregår på de forskjelligste kanter på tunet. Det krever sitt å til enhver tid fange opp hvor det snakkes og hvem som gjør det. Men noen sekunder etter hvert skift har nok de fleste igjen hengt seg på handlingen. Lyden er imponerende, det er ikke mye vi ikke oppfatter, selv om både mumling og tydals-spesifikke dialektuttrykk forekommer. Svensken fungerer bra.

Handlingen veksler fint mellom militærstrategiske diskusjoner og tidløs «kvinnefornuft». For de svenske okkupanter har krigen mistet sin mening etter kongens død. De har ikke lenger noen fiende, da bortsett fra kulda og sulten, og offiseren leder en hær av «levende døde», som har mistet troen, både på at de er med på noe meningsfullt og på at de skal komme tilbake til sine kjære der hjemme.

Av enkeltprestasjoner er 13 år gamle Even Haarstads formidling av avslutningssangen et nydelig høydepunkt.

Men hovedattraksjonen med «Karolinerspelet» er selve tablået på bygdetunet, den magiske lyssetningen gjennom kveld, natt og morgen, spillet mellom kunstlys og de mange bålene, hvordan tunet hele tiden er fullt av menneskelig liv (og død). Det er virkelig noe å oppleve.

Alt kommer tett på oss. Vi føler soldatens lidelser, og meningsløsheten bak dem, selv om det verste skjer dem etter at de har forlatt Tydal og stykkets handling er ferdig.

Godt over hundre lokale amatørskuespillere gjør en helhjertet og god jobb i spelet, som imponerer i driv og intensitet. Det skorter kanskje litt på utbygging av karakterer, både i spillet og selve teksten. Og det er ikke i de mest dramatiske hendelsene, som henrettelsen av en desertør eller trusler om likvidering, den virkelige nerven i spillet ligger. Den ligger i de mindre dramatiske og finstemte detaljene, de som minner oss om at de som opplevde dette ligner veldig på oss selv, og at det ikke finnes garantier på ikke noe tilsvarende skjer igjen.

Den ugifte datteren Beret (Elisabeth Matheson) og nabokvinnen Ingeborg (Gilje Helle Løkken) har fått stadig større plass i spelet. De er de sterkeste og modigste opponentene mot den svenske overmakten. Men de gamle er eldst. Kårkallen Bersvend (Ingar Gullbrekken) er den som viser minst nåde i kampen mot de svenske okkupantene og minst raushet overfor andre lidende, den som sterkest hevder at her gjelder det å verne om sin egen familie. Men han er også den som skjønner forskjell på krig og fred, som raskest finner tilbake til en grunnleggende humanisme når hverdagen igjen inntar Bersvendgården.

Trenger varme: Soldatene varmer seg rundt spredte leirbål, og som publikummer kunne du gjerne tenkt deg å bli tilbudt en plass nærmest varmen. Foto: Morten Antonsen, Adresseavisen
Generalen: Nils Johnson spiller hovedrollen som svenskenes hærfører general Armfeldt. Foto: Morten Antonsen, Adresseavisen