- Det har vært hardt, jeg har nesten ikke mottat støtte opp gjennom årene. Sånn sett har jeg følt meg litt neglisjert i Norge, tenkt at det ikke har vært rom for min type musikk, sier Charlotte Dos Santos.

Fredag spiller hun sin første konsert i Trondheim, da hun besøker Klubben i Samfundet med sitt britiske band. Og det er på høy tid – Dos Santos ble nylig nominert til «Årets nykommer» under Spellemannprisen, og kom høyt på en rekke årslister for debuten «Cleo». En utgivelse full av kresen soulmusikk med jazztouch, med et bein i den musikalske samtiden, men også en forkjærlighet for knitrende vintage-samplinger. En sjelden blomst i et land der kårene for genuin soulmusikk har vært magre og forbildene få.

- Jeg ble glad og overrasket, kanskje mest over at så mange i Norge ville finne musikken interessant. En del av meg tenker at det skyldes at det er så lite annet i Norge som ligner. Samtidig er det veldig smigrende og belønnende, dette er noe jeg har villet nesten siden jeg ble født, sier hun.

- Gjort meg sterk og hardhudet

Dos Santos har ikke seilt fram på en bølge av offentlige penger, i stedet har hun måttet gjøre alt selv, fra produsering til å skaffe penger til videoer.

- Sett i ettertid, har du hatt godt av det?

- Rent personlig? Ja, det har gjort at jeg i dag klarer det meste. Selv om det har medført en omvei, har det gjort meg sterk og hardhudet. På en måte har det også gjort at jeg ikke undervurderer meg selv, og jeg er blitt ærlig overfor min egen kunstneriske sans. Det er fint å kunne leve av å være kunstner, sånn sett er det fantastisk med norske støtteordninger som gjør det mulig. Jeg har jo også ønsket at tilværelsen var mer komfortabel og trygg til tider, samtidig trenger jeg drivkraften som ligger i å være ukomfortabel.

Nomade

Denne drivkraften er noe av det som har tatt Dos Santos, som har norsk mor og far fra Brasil, til flere land enn langt de fleste er bosatt i løpet av et liv. Oppvokst i Bærum, men senere har vinden og viljen tatt henne til perioder i Guildford i England, Bahia i Brasil, Boston (der hun studerte blant annet komposisjon ved Berklee College), Valencia, Brooklyn – og siden høsten 2017, Berlin.

- Planen var å finne en ro i Berlin, og det har jeg fått. Jeg har funnet meg godt til rette i et fint og kreativt miljø, i et stille område. Det var et riktig valg. Hvor lenge jeg blir, aner jeg ikke, sier Dos Santos, og beskriver Berlin som New Yorks rake motsetning, bortsett fra at begge er byer der den kunstneriske friheten og kreativiteten står sterkt. Noe hun er avhengig av.

Tidlig reisende

- Berlin er en pionerby, multikulturell og radikal, men også med høy grad av orden. Noe som passer meg godt akkurat nå. Jeg har aldri funnet det ene stedet der det ulmer av min musikk – men så har jeg heller aldri jaktet etter et slikt sted. Å møte ulike mennesker og uttrykk har gjort meg til den jeg er, forklarer hun.

Noe av reisetrangen kan spores tilbake til at moren tok barna med på reiser rundt omkring i verden fra de var små. Mange og lange turer til ulike kontinenter.

- Det er kanskje vanligere i dag, men ikke da jeg var barn. Det har nok gjort meg mer instinktiv og nysgjerrig, jeg er blitt avhengig av å lære nye tingog bli kjent med andre mennesker. Sånn sett er det omflakkende musikerlivet fint å ha som jobb – selv om jeg ikke har hatt ferie på fire år!

Stolt av «Cleo»

Charlotte Dos Santos ser på «Cleo» først og fremst som en introduksjon til henne som artist, med stort sett flere år gammelt materiale. Det er også delvis derfor hun tviholder på at «Cleo» er en ep og ikke et album, til tross for at den har ti låter og bikker halvtimen.

- Betyr det at du ser på den som et tilbakelagt kapittel?

- Egentlig ikke. Historiefortelling handler om å dokumentere ulike perioder av livet, men jeg ser ikke på den med vemodighet. Jeg er veldig stolt av den, og det er veldig gøy å se at låtene, som jeg og medprodusent Fredfades har hørt hundrevis av ganger, få en slags renessanse i møte med et publikum.

Alter ego som forbilde

Hun forteller at hun som ung, flerkulturell jente fant få forbilder i en norsk musikkvirkelighet som bød på lite mangfold. Hun er derfor bevisst på å være en rollemodell selv, og introduserte alter egoet Cleo på plata delvis av den grunn.

- Cleo kan være et slags forbilde for mørke jenter og gutter overalt, men kanskje særlig i Norge, forklarer hun.

- Cleo er jo mitt alter ego, hun er jo meg og sangene handler fortsatt om meg. Men det ble mye «I» og «me» og «you», og ved å bruke «she» og «her» blir det lettere å få ut en beskjed jeg mente var viktig å få spredt.

Når det gjelder det kommende albumet, har hun vært vag i intervjuer – likevel føler hun at hun har sagt og lovet for mye.

-Jeg vet ikke når, hvordan og hva. Det har vært et heftig år, med mye å fordøye, særlig rundt nyttår. Jeg føler at jeg er på vei inn i en ny fase i livet, en ny sirkel, med en annen energi. Jeg skal bare være så ærlig jeg kan, og prøver å ikke tenke for mye på at det skal høres sånn og sånn ut. Det blir hva det blir.

Ofrer alt for familien

Hun klarer ikke svare på hvor lenge hun blir i Berlin, heller ikke om hun noen gang kommer til å flytte tilbake til Norge.

- Jeg er glad i Norge også, og har en liten familie jeg ofrer alt for. Men slik verden er i dag er det lett å prate sammen selv om du ikke bor nær hverandre. Det er minnene mer enn menneskene som knytter meg til Norge. Turene til hytta i Gudbrandsdalen, ei bestemor jeg sto veldig nær, smiler hun.