Ja, og så er det en del snakk om bæsj. Snakkes og kastes bæsj. Kong Ubu på Trøndelag Teater 2018 ligner ikke på mye annet du har sett på et norsk institusjonsteaters hovedscene.

Så er det da også slovenske Tomi Janežič og hans gjeng som har vært i sving, de som stelte i stand fest med Erlend Loes «Doppler» for to år siden. Mange var veldig begeistret for den oppsetningen. Mange vil like denne nye også, men kanskje ikke fullt så mange. Litt fordi alt blir tatt lenger ut, litt fordi historien er mørkere, den mister gradvis energi til fordel for melankoli. Men mest fordi selve stykket «Kong Ubu» ikke er allemannseie.

LES KOMMENTAR: Alle er så dumme!

I sin opprinnelige versjon som hadde premiere i 1896, begynte «Kong Ubu» med ordret merdre, eller dritt, om du vil – og fortsetter med at Ubu forgifter gammelkongens menn ved å få dem til å spise av en toalettbørste full av ekskrementer. Senere i forestillingen ble dritt-pumpen introdusert, den som pumper ekskrementer opp av toalettet.

Så om du tenker at det er mye bæsj på scenen i årets første store premiere på Trøndelag Teater, så vit at det er ikke noe moderne som er lagt til oppsetningen. De har snarere tonet ned bruken av bæsj.

«Kong Ubu» er radikalt teater i 2018, sannsynligvis på grensen av hva den konservative delen av kjernepublikummet på Trøndelag Teater finner interessant og relevant. Så kan man bare tenke seg hvordan det ble oppfattet på urpremieren. Det ble tumulter og slåsskamper i salen, og bare delvis fordi den da 23 år gamle forfatter Alfred Jarry selv hadde initiert og regissert det. «Kong Ubu» symboliserer slutten av noe, og begynnelsen på noe annet i teater- og kunsthistorien. Slutten på de opphøyd forfinede tanker og refleksjoner, begynnelsen på dekonstruksjonen. Jarry hadde ene foten i finkulturen, den andre i gatekulturen, han raljerte med tematikk og enkeltscener fra Shakespeares tragedier, han lekte seg med teatrets etablerte konvensjoner. Jarry introduserte absurdismen.

Tomi Janežič er lpojal mot utgangspunktet i Jarrys stykke, men han har inkorporert andre tekster av Jarry, ting som forklarer de grunnleggende tankene bak, han trekker også inn reaksjonene under urpremieren, og understreker meta-elementet med moderne og Trondheims-lokale poenger (heldigvis ikke altfor mye Trump), og i deler av den nesten tre timer lange forestillingen er det ellevill publikumskontakt, inkludert utlevering av ekte penger (men merk; det forventes at de gis tilbake senere i forestillingen), servering av pølser og brød, allsang av antikrigslåter, en kåt russisk bjørn, HMS-klarerte dildoer, reklamespots for Korsvikaspelet og helhjertet innsats fra lokale brassband (på premieren var det 45 musikanter sterke Klæbu musikkorps som underholdt).

Far Ubu (Pere Ubu) og Mor Ubu, overveldende herlig formidlet av Karl-Vidar Lende og Stine Fevik, er de bærende karakterene i stykket som på ett vis følger klassisk mønster. Far Ubu vinner over den gamle kongen av Polen, og blir en glad og inkluderende regent. Han gir penger til folket, byr dem på orgier i slottet. Men han blir vel ærgjerrig, får folket mot seg gjennom et beinhard skatteregime og massedrap. Han må krige på to fronter, både mot gamlekongens sønn og invaderende russere. Dessuten driver hans dronning sitt eget renkespill, og Ubu går fra å være blid og rar, via illsint og beinhard, til resignert og upopulær. Men når stykket ender med at Ubu flykter med sin dronning i båt til Frankrike, har han fortsatt ambisjoner om innflytelse på samfunnsutviklingen. Han mener fortsatt at grunnleggende forrakt for mennesker  er et ypperlig utgangspunkt for å styre verden.

Når Tomi Janežič tar opp historien i 2018, har han utgangspunkt i at Ubu har hatt innflytelse i de 120 årene som er gått.

Stykket starter med en polsk riksdag, og vel så det, en kamp på liv og død med et betydelig budsjett av teaterrødfarge, går så over i en nærmest nostalgisk antikrigssekvens, med sentrale antikrigslåter fra den kalde krigen og vietnamkrigens æra, «Fortunate Son», «Eve Of Destruction» og «War».  Oppsetningens sterkeste scene har også tilsvarende budskap, en visuelt nydelig og tematisk rystende  sekvens med krigshandlinger i Warszawa og steppene i Ukraina. Etter flere sprudlende påfunn også etter pause, blir stykket mot slutten stadig mørkere.

Kong Ubu selv er lenge en fjern person, først kun en røst fra oven, så innelåst i et glassbur, fjernt fra de andre aktørene, inkludert dronningen. Mot slutten snus forholdet, alle de andre aktørene er inne i glassburet, den avsatte kongen er en fri mann, med håp om et trygt liv som slave. Hans undersåtter blir med på absurd raljering om hva frihet kan innebære. Slutten blir ganske seig, kanskje 10 minutter for drøy, med videosekvenser fra nabolaget som ikke blir mye annet enn fiksfakserier.

Men før man har kommet så langt, har «Kong Ubu» vært en effektiv bergogdalbanetur mellom høyt og lavt, galskap og vitenskap, melankoli og tullball. Stykket har en struktur, men er også preget av improvisasjon. Det blir neppe to like forestillinger, en areidsulykke poå generalprøven med en knust jordklode ble effektivt bygd inn i premieren.

Det er en oppsetning som skinner, med  dramatiske sceneskifter som kan forvirre, og som i sin jakt etter gull også er innom en del gråstein.

Det er mulig oppsetningen ikke er helt i tråd med etablert norsk og trøndersk teaterkultur. Regissøren ønsker seg nok et publikum som tar ting like på hælen som ham selv og ensemblet, som ikke er redd for å stikke ut midt i forestillingen for å kjøpe en øl i baren, som responderer på aktørenes invitasjoner. Om dette slår til kan nok «Kong Ubu» ende opp som ikke bare skikkelig dritteater, men også skikkelig legendarisk dritteater, og som i stykkets egen tekst starter med dritt og ender i gull.

Gir ut penger: Mads Bones og Mari Hauge Einbu overrasker publikum med å dele ut ekte norske penger. Foto: Aleksandar Ramadanovic
Struktur og kaos: Det skjer mye, og mye rart - og hele scenedybden tas i bruk i "Ubu". Foto: Aleksandar Ramadanovic