To ting er bra å kjenne til som bidrar til utbytte av Wolffs roman: betydningen av ordet polyglott og hvem Michel Houellebecq er:

Polyglott har å gjøre med det flerspråklige. I Wolffs roman har det i tillegg å gjøre med seksuelt mangfold. Både språk og sex har mange uttrykk. Begge deler og sammenhengen mellom dem utforskes. Den franske forfatteren Michel Houellebecq er kjent for å skildre samtiden i relasjon til spørsmål knyttet til sex og religion. Wolffs polyglotte elskere er også representanter for sin samtid.

«De polyglotte elskerne» i teksten er tittelen på en bok skrevet av en av hovedpersonene, forfatteren Max Lamas, for å «se hvordan verden var om den hadde vært annerledes». Det er en del av intrigen at vi ikke får vite før mot slutten av romanen at Lamas har forfattet en slik bok. Manuskriptet til den brenner en av de andre hovedpersonene tidlig i historien, i den delen som handler om Ellinor og Calisto.

Ellinor er fra en liten by i Skåne. Da kjæresten som har lært henne å slåss forlater henne, søker hun kontakt på nettet. Den overvektige og desillusjonerte litteraturkritikeren Calisto blir fascinert av hennes søknad etter en øm, men ikke altfor øm mann. I tillegg til å brenne et for henne ukjent manuskript, leser Ellinor Houellebecq. Elskerens yndlingsforfatter mener menneske holder et monster skjult. «Ingen merker det, ikke engang en selv. Men midt i dritten finnes noe». Det er dette «noe» Wolffs personer søker etter, for «menneskenes ømtålige, hårløse hud hadde ikke godt av de uteblitte kjærtegnene».

De ulike historiene knyttes til slutt sammen. Da har Lamas vært i Italia for å skrive en biografi om en av Italias siste adelskvinner, og fortellerperspektivet ligger hos adelskvinnens barnebarn Lucretia. Forvirret? Ja, bevisst fra forfatterens side før hun knytter det hele sammen på en uventet og elegant måte.

Dette overflødighetshornet av historier og sammensatte personligheter er et indirekte oppgjør med mange av litteraturens stereotypier. Det er befriende. Den langsomme historien om makt og om både seksuell undertrykkelse og nytelse, dveler ved detaljer og er full av absurde innfallsvinkler. Først blir jeg forstyrret når den tråden jeg tror jeg har klart å følge, brytes. Så fanges jeg raskt inn igjen og fascineres av den nye retningen. En roman å nyte i langdrag: de fantastisk historiene, intelligente refleksjonene, det elegante språket. Ikke tilfeldig at Wolff fikk den svenske Augustpriset i 2016 for denne romanen.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN