Nedre del av Manhattan. Kunstnernes oase. Og høy kriminalitet.

Det var ikke den poshe delen av byen trondheimskunstneren Kjell Erik Killi-Olsen flyttet til da han i 1981, rett etter studiene ved Statens Kunstakademi, med oppsparte midler, satte kursen mot New York og bosatte seg i et nedlagt bordell.

Bodde i en lurvete bar

- Vi fikk leid en gammel bar, en skikkelig lurvete bar over to etasjer, tidligere bordell og nattklubb. Og jeg endte opp med å bo bakerst på en av scenene, ved et podium med svære, røde spotlights. Der laget jeg min første kunst, minnes Killi Olsen, som bodde der i nærmere ti år. En skjellsettende periode i hans kunstnerskap.

Her bodde Kjell Erik Killi-Olsen i East Village, New York. Leiligheten lå i 2. etasje, rett over St. Mark Bar and Grill, som er godt dokumentert i musikkvideoen til Rolling Stones, «Waiting for a friend», fra 1981.

Nå vil Trondheim kunstmuseum (TKM) gjenskape noe av New York-atmosfæren fra nærmere 40 år tilbake i tid. Fra den gang galleriene begynte å poppe opp i East Village. Da ingen ville bo der, med unntak av musikere og kunstnere.

Året 1983 ble et vendepunkt for Killi-Olsen, derav utstillingens tittel New York 1983. Det var da det tok av med separatutstillinger og henvendelser fra anerkjente gallerister.

- Jeg flyttet dit sammen med kunstnervennene mine, Olav Christoffer Jenssen og Therese Nordtvedt. Det var jo en helt ny verden for oss, og det eneste vi visste som var norsk der, var Liv Ullmann, sier Killi-Olsen og legger til at det var en praktfull frihet å komme dit. Folk var rause og vennlige. Livet fikk en ny start.

Billig vin og vodka

- Vi levde hardt, jobbet mye og var oppe hele natten, men jeg var aldri i noe drug-miljø. Det gikk på billig vin og vodka. Og det er nok derfor jeg er her i dag. Det gikk ikke en natt uten at vi hadde kunstnere som overnattet hos oss. Folk lå oppå baren og bak baren, forteller kunstneren, som var nærmeste nabo til performance- og musikkbaren «Pyramid Club» en legendarisk bar i East Village på 80-tallet.

Kurator Cathrine Hovdahl Vik utenfor nattklubben «Pyramid Club», som ifølge Killi-Olsen selv ser likedan ut i dag som på 80-tallet.

- Dette resulterte i en del støy for oss, noe som ble kompensert med at vi fikk komme inn gratis, og drikke gratis. Og der traff vi jo alt som rørte seg av kunstnere på den tiden, alt fra Madonna til Andy Warhol. Det var et slags fristed, forteller han. Og det handlet om å bli oppdaget, noe han ble. Av New Math Gallery, og ABC No Rio, betydningsfulle kultursentre. Og av Kunstnernes Hus i Oslo.

1983 – vendepunktet

Året 1983 ble et vendepunkt for Killi-Olsen, derav utstillingens tittel. Det var da det tok av med separatutstillinger og

Kjell Erik Killi-Olsen sammen med Karen Skjønsberg og Peter Sundt stående i Killi-Olsens atelier i Milano, før hans utstilling ved Galleri Salvatore Ala, 1986.

henvendelser fra anerkjente gallerister som italienske Salvator Ala og amerikanske Paul Bridgewater. Sistnevnte er en legende i New York i dag, og kommer til utstillingsåpningen i Trondheim, ifølge kurator for utstillingen, Cathrine Hovdahl Vik.

- Det har vært litt av en utfordring å velge hva vi skal ha med, for det er så uendelig mye av både malerier, tredimensjonale verk, og skulpturer vi har samlet inn fra denne perioden, sier Cathrine Hovdahl Vik, kurator for utstillingen "Killi-Olsen New York 1983".

- Hva slags utstilling blir

dette, New York 1983?

- Dette blir en utstilling med en rekke verk som aldri har vært vist i Norge før, og som ble laget på 80-tallet. Og det har vært litt av en utfordring å velge hva vi skal ha med, for det er så uendelig mye av både malerier, tredimensjonale verk, og skulpturer vi har samlet inn fra denne perioden, sier Hovdahl Vik som har fulgt kunstneren tett siden hun var prosjektleder for Killi-Olsens separatutstilling, «Begynnelser» ved TKM i 2007.

- Det snedige er at «Begynnelser» var min første jobb her, og «Killi-Olsen New York 1983», blir min siste, sier Vik. Nå tar hun fatt på jobben som daglig leder ved det nye kunstsenteret, Kjøpmannsgata ung kunst (K.u.k), som Kjell Erik Killi-Olsen er i ferd med å etablere.

- Tøft, fantastisk og spektakulært

- Hva betød denne perioden i New York?

- Å ikke våge noe er å miste en del av deg selv, og det handler om å gå på upløyd mark av og til, sier kunstneren. Han beskriver et tøft miljø, men et fantastisk samhold. Han ble tatt på alvor, og fikk se kunst han tidligere bare hadde lest om. Internasjonal kunst.

- Hele byen er jo spektakulær. Og det å være med på en sånn oppgang, og en sånn historikk, sier Killi-Olsen og blir ettertenksom. Det ultimate kunstnerlivet i East Village hadde sine ulemper. Det var mye trist også. Mye elendighet.

- Å ikke våge noe er å miste en del av deg selv, og det handler om å gå på upløyd mark av og til, sier Kjell Erik Killi-Olsen og beskriver tiden han bodde i New York på 80-tallet som et tøft miljø med et fantastisk samhold.

- Det å se de flotteste mennesker ligge rundt på varmen som steamet fra bakken. Det var jo det negative. Og vi hadde støtteutstillinger for aids. Aids var helt tabu på den tiden, og folk sa de hadde fått blodkreft. Det var en forferdelig epidemi. Og det var mye kriminalitet. Jeg ble ranet og slått ned, men jeg nektet å gi meg. Det borgerlige var så fjernt. Det var kunsten, livet, nettene og dagen.

LES KOMMENTAREN En strålende nyhet for Midtbyen

Den viktigste perioden

- Er det denne perioden som har preget deg mest?

- Ja, det er nok den viktigste. Jeg har alltid vært usikker, og det er jeg jo fortsatt. Og den usikkerheten, blandet med nysgjerrighet, det håper jeg aldri forlater meg. Men jeg kom på riktig tid og jeg ble sett, forteller kunstneren, som fortsatt husker hvor stolt han var da han fikk Morgenbladets pris i 1984. Hjemme i Norge.

- Det er noe med å kunne si til foreldrene sine at det går da bra. At de ser at du jobber, og at de tar på alvor det livet man har valgt. Vegen har kanskje vært lang, men den eneste mulige. Og for meg, som eneste barn, og kommer fra en tradisjonell forretningsfamilie, man visste jo aldri hva det skulle bli.

- Hele perioden var som et teater

- Hvorfor flyttet du fra

New York?

- Jeg ble lei av gallerister som aldri gjorde opp for seg, men mye endret seg også. Man fikk et nytt kunstuttrykk, aidsepidemien kom for fullt, og jeg mistet mange av vennene mine. Men hele perioden var som et teater.

Vi gleder oss veldig til å formidle dette, avslutter Killi-Olsen.

Utstillingsåpning, Trondheim kunstmuseum, 17.februar.

Les også: - Du har den forfinede Bjertnæs på den ene siden, og den brutale Melgaard på den andre

- Vi fikk leid en gammel bar, en skikkelig lurvete bar over to etasjer, tidligere bordell og nattklubb. Der laget jeg min første kunst, minnes Killi- Olsen, som bodde i New York i nærmere ti år. Foto: Adresseavisen, Christine Schefte
Året 1983 ble et vendepunkt for Killi-Olsen, derav utstillingens tittel New York 1983. Det var da det tok av med separatutstillinger og henvendelser fra anerkjente gallerister. Foto: Adresseavisen, Christine Schefte
Kjell Erik Killi-Olsen på sin vernissage hos New Math Gallery, New York, 1983. Sammen med skulptør Craig Coleman og direktør Mario Fernandez. Foto: Ken Schles