Berit Hedemann debuterte i 2014 med boken «All min forakt. En kjærlighetshistorie». Den uttrykte sinne over menn som sviker kvinner og over mødre som sviker barn for å tekkes menn. Det var et godt sinne og en god bok.

I «Bjørnejegerskens bekjennelser» er sinne avløst av skuffelse. Det gir mindre kraft, men kompenseres av en fascinerende underfundighet.

Den svekne – men sterke kvinnen av bjørnejegeres slekt – har flyttet tilbake til den isolerte bygda hun kom fra. Her vil hun som hennes voksne datter uttrykker det, bygge et tempel for godhet for å betvinge virkeligheten med drømmer og «for å gjøre opp det og annen drit som din generasjon har stelt i stand, istedenfor å gi meg en passelig arv så jeg kan slippe å bli avhengig av en mann». Det er historiens ironi – og alvor. Men det handler om mye mer. Kanskje litt for mye.

Innimellom at hun måker snø, hogger ved, utfordrer byråkrati, flørter, møter innvandrere og omgås bygdas moderne profetinne - gjør hovedpersonen Birgit Bergemoen betraktninger omkring menn og kvinners ulike sexliv. Ledestjernen er Enhedunna – en yppersteprestinne som levde i det gamle Sumer 1800 år før Kristus. Hun skrev vakre dikt om kjærligheten som alle i Midt-Østen i over tusen år kunne sitere. Men hun er ikke en del av litteraturhistorien. Nå siteres hun av bjørnejegersken for å belyse en annen slags kjærlighet enn den nåtidens mennesker vet om, en kjærlighet «der kvinners lyst var en selvfølge og ble verdsatt. Og mennene ble sett på som deilige og fristende».

Datteren Lisa deler ikke beundringen: «Ikke så hyggelig for barna i det samfunnet». Men Hedemanns hovedperson vil ikke tie som milliarder av kvinner gjennom historien av skam «over for mye lyst og for lite lyst».

Den største spenningen under lesningen er hvordan forfatteren skal greie å samle trådene og lande fortellingen. Den lander med hovedpersonens reise inn i eventyret. Kanskje bare slik kan drømmer bevares. Men alle instanser har sagt ja til finansiering av templet, fra Kulturrådet til Innovasjon Norge og Kvinnovasjon(!) og datteren fullfører bygget. Både parodien og alvoret ligger i forankringen i det faktiske. Det blir innimellom forvirrende. Men det er burlesk, intelligent og morsomt.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN