Erik Poppes dokumentar fra og om det siste drøye året i Per Fugellis liv, laget i samarbeid med filmens hovedperson, er en tidvis sterk og som regel klok beretning fram mot en lenge varslet død. Filmen er spekket med Per Fugellis livsfilosofi og samfunnsengasjement. Filmen formidler også hans sterke kjærlighet til Røst i Nord-Norge, Jæren på Vestlandet og bydelen Tøyen i Oslo.
«Per Fugelli- Siste Resept» handler mer om livsmotet og livssynet til Fugelli enn hans død. Filmen lever best i skildringen av forholdet til kona Charlotte og i de litt for få scenene hvor det ser ut som verken Fugelli eller regissør Poppe har hatt helt kontroll med hva som skjer.
Les også anmeldelsen av «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri»
Filmens visuelle stil, med sakte kino og ladet musikk i scener som skal gi ettertanke, tjener ikke alltid saken. Det samme gjelder bruken av Fugelli som fortellerstemme, med interessante betraktninger og kloke spissformuleringer hele veien. Bildene og ordene klarer bare unntaksvis å forsterke effekten av hverandre.
Filmens fineste og beste scene er når to unge jenter passer opp Fugelli etter en forelesning og spør ham om hva som er meningen med livet. Da dirrer filmen av liv og nerve. I siste del av filmen fungerer Fugellis fortellerstemme mye bedre dynamisk mot bildene enn i det meste av filmen, av en spesiell årsak som ikke skal røpes. Mer kresen bruk av virkemidler hele veien, ville sannsynligvis ha gitt en enda bedre film.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG