Det er svært gledelig at «Call Me By Your Name» denne uka ble nominert til fire Oscar-priser, for beste film, mannlige skuespiller, manus og musikk. For få år siden hadde det vært utenkelig at en italiensk film uten stjerner hadde blitt nominert til så mange priser. På den annen side er det lett å hevde at filmen egentlig burde vært nominert til flere priser.

Den italienske filmskaperen Luca Guadagnino lager film med stor F med et finstemt blikk og poetiske kvaliteter over bruken av bilder, musikk og skuespillere som gjør det naturlig å føye ham inn i rekken av europeiske og italienske filmkunstnere på øverste hylle, med Luchino Visconti (1906-76), mest kjent for «Døden i Venedig» (1971) som mest nærliggende referanse.

Les også anmeldelsen av Oscar-aktuelle «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri»

«Call Me By Your Name» er basert på romanen med samme navn fra 2007 av André Aciman. Filmmanuset er skrevet av den britiske regissøren James Ivory, som til sommeren fyller 90(!). Han var en av 80- og 90-tallets fremste leverandører av dannede, men tilkneppede pasjonsdrama som «Et rom med utsikt» (1985), «Maurice» (1987) og «Resten av Dagen» (1993). Mens sterke følelser gjerne ble undertrykket i de nevnte filmene, slippes de her løs på godt, vondt og sårt.

Handlingen utspiller seg i Nord-Italia sommeren 1983. 17 år gamle Elio er i ferd med seksuell tilnærming med ei jevnaldrende jente, da han plutselig dras mot den knapt ti år eldre, amerikanske forskningsassistenten til faren, som bor hos dem for sommeren. Måten filmen og Timothée Chalamet formidler tenåringen i hovedrollen på, er sublim filmkunst. Armie Hammer er også god som den amerikanske gjesten. Spillet mellom dem er det best ladede kjærlighetsdramaet på film i nyere tid.

De fremste kvalitetene til Luca Guadagnino som filmskaper er hvordan han fanger miljø, landskap og mennesker i tilsynelatende ganske små historier fortalt med eksepsjonell musikalitet. Handlingen kan låte banal, oppsummert som gutt-møter-jente før gutt-møter-mann og tar en alvorlig prat med faren, en sommer i Italia på 80-tallet.

I enestående film er det gjerne måten historien fortelles på som gjør at filmen blir noe mer enn en illustrert historie, at stemning, bilder, folk og følelser gir et komplekst verk som tåler og ber om gjensyn.

I sin første film på norsk kino, «I Am Love» koblet regissør Guadagnino det fornemme Milano med den amerikanske samtidskomponisten John Adams. I den andre, «A Bigger Splash» blandet han på stilig vis Sicilia og Rolling Stones. Her kombineres italiensk 80-tall på landet og i småby med Sufjan Stevens og The Psychedelic Furs.

Den beste Bowie-låten fra 80-tallet som han verken skrev eller sang, «Love My Way» av The Psychedelic Furs, blir på fortreffelig vis brukt som en slags gjennomgangsmelodi for filmen og historien. Det vil være overraskende om «Call Me By Your Name» faktisk får Oscar for beste film, men det vil være helt fortjent.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også kommentar om årets Oscar-nominasjoner